Pang (novelle)

Som en stor gul stein, knuser solen mørket. Den nye dagen er her. Alt for lenge har jeg fryktet denne dagen. Så mye, at frykten nå overgås av en glede i vissheten om at det snart er over. Jeg reiser meg, og lemmene smerter idet blodet nok en gang fosser gjennom dem uten hindringer. Jeg strekker meg, og nyter varmen i de første strålene fra den nylig gjenoppståtte solen. Jeg vet kulden kommer til å sitte i ennå en stund. Det er likevel ikke lenge igjen. Ingen flere kalde netter i skjul. Ingen flere såre knoker etter krabbing og graving. Ingen flere blodige fingertupper fra alt arbeidet med alle de små komponentene ute i den bitende kulda. Vi er framme nå. Forbi alle hindringer. Alt er klart. Nå er det bare å vente. Jeg gjør meg klar. I sekken finner jeg fram en dress. Vakuumpakket og strykefri, er det bare å ta den på. Så finner jeg fram skokremen. Sort. Tykke lag gjør skoene mine presentable på avstand. Jeg håper det er nok. Så er det koffertens tur. Smurt inn med skokrem ser den plutselig ny ut. Ny og ren. Fint. Så er det bare meg som står igjen. Barbering og vask. Hender og ansikt. Jeg må ikke tabbe meg ut nå, som jeg har kommet så langt. Jeg smør inn hele ansiktet, inkludert det ukegamle skjegget, med flytende såpe. Vann har jeg ikke igjen, men jeg trenger heller ikke mer. En følelse av fullstendig ro faller over meg når jeg henter fram barberkniven, og minutter senere er jeg nybarbert, uten uhell, og glinsende ren. Litt pudder dekker arret på det høyre kinnet mitt, og så er jeg klar. En time før tiden.

Jeg hører motordur i det fjerne, og forbereder meg. Jo, det er den riktige. Sort, glinsende er bilen, kun dekket av et tynt lag av støv fra kjøreturen. Jeg tar kofferten, og hopper ut i veien. Jeg jobber på refleks nå. Jeg sitter inni mitt eget hode og ser ut på meg selv og verden rundt meg. Ingenting av dette angår meg lenger. Jeg er et helt annet sted, og jeg har ro for første gang på lenge. Jeg vifter med armene, bønnfaller bilen om å stanse. Sjåføren bremser. Hjertet mitt hopper ufrivillig. Bilen stopper og sjåføren ser sint på meg. Han ruller ned ruten noen få centimeter og brøler til meg at jeg skal komme meg ut av veien. Jeg går bort til ham med et takknemlig smil, og bøyer meg ned, som for å forklare. Samtidig presser jeg kofferten mot bakruten. Jeg vet jeg har klart det, og klarer ikke holde tilbake et smil. Jeg ser inn i sjåførens øyne. Han ser forbløffet på meg, og jeg vet at det nå går opp for ham hva som har skjedd. Jeg trykker inn knappen. Jeg kjenner trykkbølgen. Alt blir svart.

Jeg har vært borte i noen sekunder. Med store smerter klarer jeg å snu hodet mot høyre. Hele armen min er borte. Hele den høyre siden av kroppen min er borte. Det lukter som brente koteletter. Oppe på veien skimter jeg bilen. Den står i full brann. Bensintanken har også eksplodert. Jeg smiler igjen. Det gjør vondt. Så blir det svart. For alltid.