Portrommet (kort-kortprosatekst)

Reidar skulle ut og gå en liten tur da han plutselig møtte en skrukkete gammel dame nederst i portrommet av den gamle 30-tallsbygården hvor han bodde. -Nå kommer jeg og spiser deg, sa den skrukkete gamle damen. Og så gjorde hun det.

THE END

Skjønnlitteratur på SMS (kortprosatekst)

Han nikket ettertenksomt, og fant ut at han skulle bevege seg i den retning hvor hans venns arbeidsplass lå.

"Hvor lenge, tenkte han, hvor lenge skulle han lengte etter å omfavnes av sin kjæres armer?"

Mens han skred forbi nasjonalforsamlingen undret han over hvorvidt vennen var på vei ned heisen.

"Han pakket sakene sine og dro besluttsomt ivei. Endelig, tenkte han, endelig var tiden kommet."

I den gjennomtrengende høstkulda sto han som forsteinet utenfor den store bygården.* Mens tiden gikk ble han stadig kaldere og mer utålmodig.

*Ved siden av bygården lå det en klesbutikk for kvinner. Den ble hyppig frekventert av de kvinnelige parlamentsmedlemmene mellom 30 og 50. Av dette kan vi slutte at forretningen sannsynligvis førte klær som de kvinnelige parlamentsmedlemmene mellom 30 og 50 antok var av en type deres yngre medsøstre godt kunne gått med, men som likevel holdt en litt mer verdig stil enn en del av de andre mer ungdommelige klærne, mens de kvinnelige parlamentsmedlemmene under 30, slettes ikke syntes klærne var noe de kunne gått i (for det måtte jo naturligvis finnes en årsak til at de kvinnelige parlamentsmedlemmene under 30 ikke gikk der, og jeg føler at det at de kvinnelige parlamentsmedlemmene under 30 ikke syntes klærne var noe de kunne gått i er den naturlige slutningen å trekke av det faktum). Politikken var underordnet (i valg av klær).

Butikken førte ikke herreklær, og jeg vet ikke hvor de kvinnelige parlamentsmedlemmene over 50 fikk klærne sine fra, kanskje kjøpte de klærne da de var yngre.

Gruppebilde fra Tegneseriekonferansen 1996 (illustrasjon)

Klikk her for å se bildet.

FrP (lyrikk)

Telys brenner i veikanten
Isbreene smelter
Bensinprisen øker
Det er for jævlig

Denne flyndrenbiten var god nok for Jehova (lyrikk)

Moses moses
Takk for maten
Jesus bryter brødet
Fanden skjærer
Sånn gjør de det der

Fred – En russisk 1800-tallsroman på 3 sider

Grigorij Vasilevitsj Samsonov vandret stundesløs gjennom Petersburgs gater. Han var en bedradd mann. Han hadde fått visshet i det nå. Det var selvsagt en viss lettelse i det faktum at den plagsomme uvissheten han hadde slitt med i lengre tid, nå var til en ende, men denne lettelsen ble overskygget av de mørke tankene som nå plaget hans sinn. Alt håp var nå blåst bort i et øyeblikk. Noen få, korte setninger fra hustruen gjorde ham til en knekt mann. Han var gjort til latter for hele byen, men dette var likevel ikke det verste, for selv om Grigorij Samsonov var en mann som satte ære svært høyt, brød han seg ikke nevneverdig om hva andre måtte mene om han. Nei, da var det nok verre at han selv følte seg som en idiot.

Det verste for Grigorij var likevel hvordan alle hans illusjoner om et lykkelig, stabilt familieliv falt i grus. Hele sitt liv hadde han hatt ferdig planlagt, og frem til nå hadde det gått etter planen. ”Disse kvinnene og følelsene deres” tenkte han oppgitt og irritert. ”Man må da skjønne at det er fornuften som må rå i slike spørsmål. Og disse skapningene vil kommunistene gi stemmerett? ” Han klarte ikke tenke klart, og sinnet hans ble bare fylt med en mengde fragmenter som han ikke klarte å sette i noen sammenheng. Om han prøvde, kom det bare til selvmotsigelser. ”Jeg må skaffe meg ro i sinnet, tenke klart gjennom situasjonen for å finne en løsning” Men ro i sinnet var nettopp det han ikke hadde. Og tenke klart, var nettopp det han ikke kunne.

”Den største skuffelsen ligger ikke i det å ikke bli elsket av den man elsker, men i den oppdagelsen at den man elsker viser seg å ikke være den personen man trodde hun var.” tenkte Grigorij. Det var særlig denne siste tanken som plaget ham nå. Dette at også den lykken han mente å hadde kjent, hadde vært falsk. Hun tok altså ikke fra ham bare den framtidige lykke han hadde drømt om, men også gleden i tanken på de stunder han til nå hadde sett tilbake på som lykkelige. Når dette til fulle gikk opp for ham, gled et ennå større tungsinn over ham. Han visste nå at alle de følelser han hadde gått rundt med hadde vært bygget på falske premisser, og hans liv var nå falt i ruiner.

Grigorij Vasilevitsj vurderte sine muligheter. Han vurderte selvmord og duell, skilsmisse og landflyktighet, men han fant intet handlingsmønster som ville gi ham fred i sjelen. Uansett hva han gjorde, ville han føle seg elendig. Dette hadde han visshet i, og det gav ham ikke fred.

Grigorij oppdaget plutselig at hans rastløse vandring hadde bragt ham til en del av byen han vanligvis unngikk. Ikke av frykt, slettes ikke, slikt fant Grigorij under sin verdighet, og han klarte da også å holde motet oppe i de fleste situasjoner, helt til dette nå da, dette med hustruen… Nei, grunnen til at Grigorij holdt seg unna disse arbeiderstrøkene var heller det at de bød ham imot. Svette sjuskete menn, og kvinner hvis profesjon man kunne frykte var alt annet enn ærbar. Hardt arbeid er en ærbar ting, tenkte Grigorij, hvorfor henfaller alle disse menneskene da til en slik degenerert tilstand? Det må ligge i deres natur. Det er en grunn til at Gud har satt Keiseren og adelen til å styre, og ikke denne bermen. Visst er det det. Fornyet i sin tro på det bestående, fikk Grigorij likevel lyst til å prøve noe nytt. Om det var et forsøk på å rykke seg selv ut av de deprimerende tankebanene, eller et slags primitivt sosiologisk eksperiment visste han ikke, men likevel fulgte han denne gangen en innskytelse han tidligere ville ha avfeid øyeblikkelig. Grigorij satte med faste bestemte skritt kursen mot et mørkt skittent lite vertshus.

Vertshuset bestod av en liten benk innerst i rommet hvorfra verten serverte sine drikkevarer, og tydeligvis noe sjeldnere noen beskjedne måltid. Rundt om i rommet stod fire bord, plassert på en måte som for Grigorij virket helt tilfeldig, og lite hensiktsmessig med tanke på fremkommeligheten. Det svake lyset i rommet stammet fra et ildsted i det ene hjørnet av rommet, samt tre små vindusglugger. Hadde det ikke vært for den begrensede lystilgangen inne i vertshuset hadde han vakt oppsikt, der han kom gående inn. Selv om han selv følte seg sjuskete, var han tros alt en adelsmann, og kunne ikke i det hele tatt sammenlignes med resten av de tilstedeværende, verken i klesveien eller i kroppsholdning. Resten av gjestene bestod av en håndfull lokale arbeidere som satt mutte og stirret ned i hvert sitt glass, og en relativt høylytt gjeng med bønder som tydeligvis var på besøk fra provonsen for å selge varer på torget. Bøndene var tydelig gamle kjente, og var alle samlet rundt det samme bordet.

Grigorij Vasilevitsj Samsonov satte seg ved benken innerst i lokalet og bestilte noe brennevin av verten. Å kjøpe noe spiselig her våget han seg ikke på. Verten hevet øyenbrynene, og ble tydelig overrasket over å se en av Samsonov s stand i sitt vertshus, men sa ingenting. Grigorij ble sittende og nippe sakte til noe han måtte innrømme overfor seg selv smakte grusomt, men ikke fullt så grusomt som han hadde fryktet. Smaken forbedret seg også betraktelig jo mer han drakk.

Mens Grigorij Vasilevitsj satt og drakk, ble bøndene på bordet bortenfor stadig mer høylytte, og snart begynte de å synge drikkeviser, nidviser og sørgerlige kjærlighetsballader om hverandre. Grigorij skulle til å gå, da han plutselig ble grepet av en noen strofer som kom fra nabobordet. Det var en stor kraftig bonde som sang, mens de andre trampet takten. Bonden så ut til å være førti år gammel, men var antageligvis ikke over tredve. Han hadde et kraftig rødt fullskjegg og en grov buldrende stemme. Grigorij ble støtt av versene, men likevel ble han samtidig på et merkelig vis tiltrukket av setningene som ble fremført fengslende rytmisk og taktfast. ”Kva gjær jæ no/ Kjæringa er utro/ Jæ kaster’a på dør og finn mæi nummer to/ Jæ trenger ei ny viv/ I mitt liv” kom det på bondemål, etterfulgt av forskjellige grove vers med malende historier om utroskap. Det var tydeligvis ikke så vanskelig i de lavere samfunnslag.

På et underlig vis trøstet dette Grigorij, og for et øyeblikk følte han seg bedre. Det var faktisk den første gangen han følte seg bedre siden han hadde fått nyheten. Vissheten. Det var noe med grovheten i teksten som gav et sjokk, løftet et slør fra øynene hans. Et øyeblikk grublet han over dette, og han innså at det visst var en løsning på hans situasjon, men den innebar et fullstendig brudd med hans tidligere liv, og det var skremmmende. Finnes det altså ingen ærbar vei ut av denne situasjonen i dette samfunnet for en ærbar mann? Inntil dette punktet hadde han aldri tvilt på riktigheten og viktigheten av grunnpillarene i samfunnet, men nå fant han altså ingen utvei som kunne gi ham fred, både i sin egen sjel og blant sine klassefrender innad i det samfunnet de hadde skapt seg. Nei, ennå var han ikke mentalt klar til å bryte med samfunnet. Grigorij gikk hjem, men innen han nådde sin egen dør visste han: Han måtte hevne seg. Hele veien hjem hadde det spunnet rundt i hodet hans, refrenget, og han var blitt stadig mer hypnotisert og oppspilt av det budskapet som lå i det. Kjærlighet er ingen evig tilstand tenkte Grigorij med all den smerte og alt det sinne en forsmådd mann kan mønstre, kjærlighet er en sirkel: Kjærlighet–hat–hevn–kjærlighet. Det var en lang vei å gå, men han innså nå at han måtte gå den.

Den strategien han nå la fram for seg betød å fjerne seg fra det moralsk opphøyde lag av folket, men dette virket uansett uunngåelig. Skulle han bli en utstøtt mann, kunne han i det minste bli en mann med sjelefred. I det han sank sammen i sin egen sofa så han det infantile i sine egne tanker, men akkurat nå ga han blaffen i det, og det var befriende.

Disse banalitetene trøstet selvsagt Grigorij kun en kort stund før han sank tilbake i en dyp depresjon. Denne nye depresjonen var likevel ikke så ille som den opprinnelige, det var en mer dump smerte, ikke så stikkende. Dersom den første smerten hadde vært skrekken over å bli kastet ned i avgrunnen var dette mer den smerten han opplevde når han satt på bunnen av den og gned sine sår. Han visste ikke helt hvorfor det gjorde mindre vondt. Var frykten for Det Verste verre enn realiteten? Hadde han rett og slett innfunnet seg med situasjonen på en slik måte at forventingene til eget psykisk velvære var senket ned til et nivå som mildnet den umiddelbare smerten? Det betydde for så vidt ingenting, og alternativene utelukket ikke hverandre. Antagelig lå det litt sannhet i de begge tenkte Grigorij uten å vurdere styrkeforholdet mellom dem.

Fra å fokusere på sin egen situasjon og sosiale status gikk nå Grigorij over til å tenke over forholdet til sin kone. Det hadde ikke vært et lidenskapelig forhold, men det hadde vært trygt og godt, og han hadde billet seg inn at det var slik han ønsket seg ekteskapet. Slik hadde det tydeligvis ikke vært for konen. Først nå hadde han sterke følelser overfor Henne. Er trygghet og lidenskap gjensidig utelukkende i et ekteskapelig forhold? Dette funderte Grigorij over mens han tenkte tilbake på en episode en mer lettsindig versjon av ham selv hadde hatt med en kusine i yngre år. Han hadde trodd at dette skulle muntre ham opp, slik det alltid hadde gjort opp gjennom årene, men nå fant han til sin bedrøvelse at denne tankeaktiviteten kun brakte ham mer smerte. Han var blitt en endret mann på kun få timer, og han hatet Henne for det.

SMS (kortprosatekst)

SMS
Jeg har to tekstmeldinger på mobiltelefonen min.
Jeg bruker å lese de hver kveld etter jeg har lagt meg.
Og så får jeg ikke sove.

Hvorfor, hvordan kunne hun gjøre noe sånt?
Hvem var hun egentlig?
Jeg mener, du tror du kjenner noen, også…
Ja ja, det er bare å gå videre i livet, legge det bak seg.
Men jeg klarer det ikke.
Jeg vet jeg burde slette de.
Men jeg klarer det ikke.
Til slutt sovner jeg.

På morgenen våkner jeg tidlig. Svært tidlig.
Den samme dunkende følelsen av uro i kroppen.
Jeg vet nøyaktig hvor den sitter: Like under brystet, like over magen.
Men egentlig sitter den jo i hjernen, det er det som er dritt.
Hjernen kan ikke opereres bort.
Jeg får vel håpe den svekkes med tiden.
Men innerst inne vet jeg at den ikke vil gjøre det.
Ikke så lenge jeg må se henne hver dag.

Kanskje må jeg lære meg å hate henne.
Jeg ønsker ikke det.
Det er ikke hennes feil.
Eller, jo, det er hennes feil.
Jeg føler meg lurt.

Nå har jeg slettet de to meldingene.
Det hjalp, men bare litt.

På T-banen (novelle)

Jeg satt og ventet på t-banen, da en jente satte seg på benken ved siden av. Vi satt der og leste i hver vår bok. Hun satt og smilte litt lurt til meg av og til, syntes jeg så det ut av øyekroken, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro.

Når t-banen kom, satte jeg meg likevel ved siden av henne. Mens vi satt der og leste, klarte jeg ikke helt å kvitte meg med tanken på at hun satt og gløttet litt bort på meg av og til. Dette gjorde meg jo litt nysgjerrig, så jeg tittet litt bort på henne jeg også.

Det viste seg at vi skulle av på samme stoppested, noe som egentlig ikke var en overraskelse. Jeg bor jo på en stor studentby, og der bor jo alle andre mellom 19 og 30 som tar den t-banen også. Så vi gikk av t-banen samtidig, gikk i samme retning, og denne merkelige gløttingen fortsatte, om enn noe mer diskret, vi var jo tross alt ute og gikk.

Vi holdt samme tempo, antagelig ikke tilfeldig. Det var vel mest hun som kikket litt, men det ble mer gjensidig etter hvert, jeg lurte likevel på om det var noe jeg innbilte meg.

Etter å ha gått side om side flere hundre meter, skjener hun til slutt over mot en bygning litt før der hvor jeg bor. Jeg fortsetter i retning mot blokka mi, men jeg stanser etter noen meter og ser bort på henne, plaget av denne uvissheten. Var det en attraksjon der, eller var hele greia et produkt av en litt for livlig fantasi?

Da ser hun mot meg også, og vinker til meg idet hun går bak et gjerde, som for å si adjø, eller kanskje på gjensyn?

Burde jeg gjort noe mer, litt før? Tatt henne i armene mine og kysset henne der ute i lyset fra gatelyktene, eller var det nettopp det jeg ikke burde gjort?

Nuja, jeg lever da fremdeles, og har det fremdeles i meg å vekke begjær hos medlemmer av det motsatte kjønn. Det var en artig opplevelse, og jeg var alle enig i at det hadde vært en fin dag.

SLUTT

Forførelsens kunst (kortprosatekst)

Hvordan få kvinner til å forelske seg i deg.

Hei alle sammen. Velkommen til første del i dette kurset om kvinners innerste psyke!

1 Det kreves selvsagt at det finnes et minimum av interesse i starten. Ellers vil det meste være dødfødt. Sørg for at du i det minste kjenner henne såpass godt at du vet hun ikke avskyr deg fullstendig.

2 Kvinner er noen rare dyr. Som vi vet er kvinnens kjærlighet omvendt proporsjonal med mannens kjærlighet, mens mannens er proporsjonal med kvinnens. Disse to ligningene er da det settet med differensialligninger vi må forsøke å løse.

3 Det første stevnemøte. Gjør gjerne dette til noe uskyldig. Bare en kopp kaffe for eksempel - noe man vanskelig kan takke nei til. Gi henne komplementer, nok til at hun blir overbevist om at du er interessert, men ikke så mye at du skremmer henne. Dersom du kjenner henne godt fra før, hopper du naturligvis over dette date-tullet. Fortsett likevel med denne flørtingen en liten stund.

4 Så kommer avvisningen. Når du merker at hun akkurat begynner å bli litt innbilsk og kald av din oppmerksomhet, kutter du kontakten. Ikke fullstendig, men poenget er - du initierer ikke kontakt. Dersom det i det hele tatt er håp, burde dette bringe henne fullstendig ut av balanse. Trikset i denne perioden er - vær tålmodig, og bit tenna sammen, akkurat som Julien Sorel i "Rødt og Sort".

5 Nå har du fått henne til å gå fra vettet. Og nå bør hun være i din vold. Dersom dere ennå ikke har hatt sex, er dette tidspunktet. Sørg for å gi henne en skikkelig runde - en hun ikke glemmer. Pass deg slik for for mye alkohol.

6 Sex bruker å få jenter til å tenke, og nå er tiden kommet for nok en gang å være avvisende. Ikke slem, bare tydelig mindre engasjert enn henne. Nå ønsker hun selvsagt ikke å være "Bare et nummer", så da må du få henne til å frykte at det er nettopp det hun er. Dette må du vedlikeholde over en viss tid - kanskje et par år, dette er svært individuelt, hvor du alltid gir litt mindre enn hun vil ha.

7 Når du har ødelagt følelseslivet hennes fullstendig på denne måten, slik at hele hennes verden roterer om deg, må du stille deg dette spørsmålet: Vil du fremdeles ha henne? Ofte kan det være ødeleggende for din egen kjærlighet å sette henne i en slik tilstand. Du kan miste respekten for henne, eller verre, om du er en moralsk mann - også for deg selv.

8 Er dine følelser døde, får du knuse hjertet hennes, og prise deg lykkelig over at det ikke var deg som fikk hjertet knust. Elsker du henne fremdeles, så kjør henne på tjukka og gift deg.

Lykke til.

Asketismen (kortprosatekst)

Jeg er forelsket. Det er en ulykksalig tilstand. Vi er venner, og jeg får meg ikke til å si det til henne... Det er ikke det at jeg ikke tør, men det passer seg bare ikke. Jeg vet det ville ende i katastrofe. Jeg har nemlig prøvd å teste grunnen litt, og jeg mistenker nok sterkt at hennes følelser for meg ikke helt er på det samme nivå. Så jeg vurderer taktikker. Det enkleste ville jo være å slutte å være forelsket, og av og til klarer jeg det, men så ser jeg henne...

Jeg vurderer intrikate planer om neglisjering og sjalusi, som Julien Sorel, men jeg er ikke flink nok. Jeg holder masken en stund, men ved det første lille framstøt fra henne så sprekker jeg. Jeg er nok ikke lagd av slikt materiale. Det gikk bra en stund. Jeg tok ikke kontakt på lenge. Så fikk jeg den magiske lille sms’en etter 14 dager. Hadde jeg bare holdt meg hard og latt være å svare, men jeg klarte ikke det. Som vanlig satt jeg lenge og vurderte svaret. Beregne inn akkurat passe med humor, ømhet og overlegenhet. Aldri vise svakhet. Det er regel nummer èn. Etter den er sendt kommer angeren. Ohh, hvor tåpelig kan man være. Det kom selvsagt ikke noe svar. Hvordan kunne jeg la denne kvinnen få slik makt over meg?

Det er enormt distraherende. Det går ut over mitt faglige arbeide. Jeg får ikke spise, jeg får ikke sove, jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe. Det eneste jeg klarer er å trene og skrive. Skrive om det, naturligvis. Annet klarer jeg ikke å skrive om. Så jeg ligger og svetter i et treningslokale en gang om dagen, og om kvelden sitter jeg og skriver. Så jeg overlever, men det er smertefullt.

Det er denne kjente innhule sugende følelsen i mellomgulv og rundt hjertet. Hjertet – hvilken klisjè... Det er jo selvfølgelig i hjernen det skjer, men likevel er det i kroppen det kjennes. Mennesket er i sannhet et integrert vesen. Om nettene ligger jeg og vrir meg i fortvilelse. Av og til gråter jeg litt, men oftest ligger jeg bare og tenker. Jeg angriper problemstillingen fra stadig nye vinkler, men jeg finner aldri noen løsning. Hjernen min, som vanligvis fungerer til det ypperste er tåkelagt av disse tankene. Jeg lever et liv i håndjern. Alt på grunn av en kvinne.

Det var enklere når jeg var yngre. Jeg hadde så god tid da, og følelsene mine var ikke så sterke. Jeg hører historier om at mennesker blir mer kyniske med tiden, men for meg var det omvendt. Når jeg var ung og arrogant, var jeg ikke så følsom. Nå? Vi har vel alle en Akilles-hæl. Min er altså denne kvinnen.

Hvorfor kan jeg ikke fatte. Hun er ikke stygg, men hun er ikke så pen. Hun er ikke dum, men hun er ikke så smart heller. Hun er ikke engang spesielt snill. Men det er vel min egen skyld, det er jeg som har skjemt henne bort. Hun har noe udefinert ved seg. Men er det noe hun faktisk har, eller er det noe jeg projiserer over på henne? Si det. Mange spørsmål, få svar. Jeg er en ganske utålmodig mann. Jeg står ikke ut idioti. Dette er hva jeg selv inbiller meg er årsaken til mine mange, korte forhold. Jeg blir kjent med jenta, finner etterhvert ut at hun er ganske dum, og går grundig lei. En avsmak. Men ikke med henne. Jeg har som sagt kjent henne lenge. Jeg går ikke lei. Er det noe ved henne, eller er det bare det at jeg konstant holder meg på pinebenken? Er det rett og slett det at jakten ikke tar slutt, eller er det henne? Denne uvissheten også, i tillegg til alt det andre.

Det er en ganske tåpelig mekanisme i mennesket, dette å ville ha det man ikke tror man kan få, og ikke lenger elske det man har erobret. Jeg er klar over det, men jeg klarer likevel ikke helt å fri meg fra det. Men jeg jobber med saken. Kanskje om noen år. Men orker jeg virkelig noen år til med dette sinnsyke, ustabile livet? Jeg vil ha stabilitet. Men man har for mange valg i dag. D’ ække schpaa!

En ku (kortprosatekst)

Jeg satt på toget og så ut vinduet, da jeg fikk øye på en ku som gikk og gresset på et jorde. Det slo meg hvor merkelig den var. Hvor sær en ku egentlig ser ut. Om den hadde vært et romvesen med lange tentakler, stygge klør og et langt heslig nebb, hadde den for meg ikke sett merkeligere ut. Og jeg har vokst opp med kyr rundt meg, og sett på de som dagligdagse ting. Men nå var den for meg det mest fremmede av vesen. Sin lange snute med de enorme neseborene den til stadighet slikker inn i. De store sorte øynene som ser på deg som om du er en eller annen merkelig ape, som jo er hva du er. Den enorme firkantede kroppen som står i kraftig kontrast til de korte tynne føttene og det tunge juret som henger nesten ned i stråene der den står og napper gress fra bakken. Gress. Jeg fatter det ikke. –Jeg mener, jeg skjønner det jo, hvor en ku kommer fra. Millioner av år med evolusjon og mange hundre år med menneskelig avlsarbeid. Likevel er den nå en fremmed for meg, når vi møtes for et øyeblikk.

En ku.

Pang (novelle)

Som en stor gul stein, knuser solen mørket. Den nye dagen er her. Alt for lenge har jeg fryktet denne dagen. Så mye, at frykten nå overgås av en glede i vissheten om at det snart er over. Jeg reiser meg, og lemmene smerter idet blodet nok en gang fosser gjennom dem uten hindringer. Jeg strekker meg, og nyter varmen i de første strålene fra den nylig gjenoppståtte solen. Jeg vet kulden kommer til å sitte i ennå en stund. Det er likevel ikke lenge igjen. Ingen flere kalde netter i skjul. Ingen flere såre knoker etter krabbing og graving. Ingen flere blodige fingertupper fra alt arbeidet med alle de små komponentene ute i den bitende kulda. Vi er framme nå. Forbi alle hindringer. Alt er klart. Nå er det bare å vente. Jeg gjør meg klar. I sekken finner jeg fram en dress. Vakuumpakket og strykefri, er det bare å ta den på. Så finner jeg fram skokremen. Sort. Tykke lag gjør skoene mine presentable på avstand. Jeg håper det er nok. Så er det koffertens tur. Smurt inn med skokrem ser den plutselig ny ut. Ny og ren. Fint. Så er det bare meg som står igjen. Barbering og vask. Hender og ansikt. Jeg må ikke tabbe meg ut nå, som jeg har kommet så langt. Jeg smør inn hele ansiktet, inkludert det ukegamle skjegget, med flytende såpe. Vann har jeg ikke igjen, men jeg trenger heller ikke mer. En følelse av fullstendig ro faller over meg når jeg henter fram barberkniven, og minutter senere er jeg nybarbert, uten uhell, og glinsende ren. Litt pudder dekker arret på det høyre kinnet mitt, og så er jeg klar. En time før tiden.

Jeg hører motordur i det fjerne, og forbereder meg. Jo, det er den riktige. Sort, glinsende er bilen, kun dekket av et tynt lag av støv fra kjøreturen. Jeg tar kofferten, og hopper ut i veien. Jeg jobber på refleks nå. Jeg sitter inni mitt eget hode og ser ut på meg selv og verden rundt meg. Ingenting av dette angår meg lenger. Jeg er et helt annet sted, og jeg har ro for første gang på lenge. Jeg vifter med armene, bønnfaller bilen om å stanse. Sjåføren bremser. Hjertet mitt hopper ufrivillig. Bilen stopper og sjåføren ser sint på meg. Han ruller ned ruten noen få centimeter og brøler til meg at jeg skal komme meg ut av veien. Jeg går bort til ham med et takknemlig smil, og bøyer meg ned, som for å forklare. Samtidig presser jeg kofferten mot bakruten. Jeg vet jeg har klart det, og klarer ikke holde tilbake et smil. Jeg ser inn i sjåførens øyne. Han ser forbløffet på meg, og jeg vet at det nå går opp for ham hva som har skjedd. Jeg trykker inn knappen. Jeg kjenner trykkbølgen. Alt blir svart.

Jeg har vært borte i noen sekunder. Med store smerter klarer jeg å snu hodet mot høyre. Hele armen min er borte. Hele den høyre siden av kroppen min er borte. Det lukter som brente koteletter. Oppe på veien skimter jeg bilen. Den står i full brann. Bensintanken har også eksplodert. Jeg smiler igjen. Det gjør vondt. Så blir det svart. For alltid.

Larven (kortprosatekst)

Med ett ble han fylt av en akutt beskjedenhetsfølelse, noe som ble videreutviklet av en morbid fascinasjon for sin venstre sko. Han forestilte seg en grønn larve, kravlende ut gjennom et hull like over det andre leddet på stortåa. Men det var selvsagt ingen larve der. Det var ikke engang et hull der. Det var en forestilling, intet annet, men han fikk den ikke ut av hodet. Grønnheten skapte en kvalme som stadig vokste, men aldri nådde et klimaks. Larven har hår på ryggen. Han prøver å brekke seg, men lykkes ikke.

Etter et døgn i denne tilstanden prøvde han å ta sitt liv, men det var ikke hans å ta. Han stakk pistolen i munnen og trakk av. Kulen gikk gjennom hodet. Kulen skar seg gjennom ganen opp i hulrommet bak nesen, inn til hjernen hvor den hvor den ødela store deler av hjernemassen, kuttet broen mellom de to hjernehalvdelene og blåste ut en stor del av hodeskallen på toppen av hodet.

Etter dette hadde han en del problemer med å gå, men skoen var der fremdeles, og larven var like fet. Han tok gift, men det hadde ingen synlig effekt, så etter å ha prøvd å skjære strupen over med en gammel jaktkniv, å dynke kropp og klær i bensin for så å sette fyr på seg selv, og å hoppe ut av øverste etasje av en høy bygning, gav han opp. Han måtte leve, mens han mentalt, åndelig og fysisk råtnet innenfra. Han spiste larven. Han gled ned sin egen hals. Føttene hans rev opp den lille klaffen som sperrer åpningen mellom spiserøret og luftrøret. Det luktet av forråtnelse når han trengte inn i magesekken, og ble oppløst i sin egen magesyre.

Uten tittel (lyrikk)

I dag fikk jeg igjen penger på skatten!

Så bare pass dere.

2700 kroner
er mange patroner!

Palestina (lyrikk)

De dreper våre barn,
de tar vår jord.
La våre øyne åpnes,
dette er folkemord.

Granater mot stein,
og kuler i kjøtt.
Et levende folk,
som ønskes dødt.

Kuler og granater
fra forente stater,
er det som skaper
et folk som hater.

Et fryktelig sinne,
en enorm forakt,
mot de som vil vinne
jord med makt.

Et folk slaktes ned,
må vi stå og se?
Vi må kjempe videre,
vi er alle palestinere!

Av og til (dikt)

Alle pene ting er like,
men alle stygge ting er stygge på sin egen måte.
Slik får det stygge et særpreg,
og blir vakkert
på sin egen måte.

Det er noe særdeles merkelig noe.
Som er ute og går.
Tripper lett i mørke sko.
Runder et hjørne.
Runder to.
Det er noe særdeles merkelig noe.
Som kryper i mitt sinn.
Det banker lett på pannen min.
Jeg vil inn.
Jeg vil inn.



Det er noe særdeles merkelig noe.
Jeg tør ikke åpne opp helt.
Og sikkerhetslenken er så tynn.
Så egentlig er det ganske synd.
… … … … … … … … … …



Jeg Svømmer
I et hav av lyst
Det er rødt, seigt og varmt
Jeg er fullkomment lykkelig
Jeg er fullendt
Jeg Dykker
Ned mot bunnen, for å finne kilden til Alt Dette
Men for hvert tak blir det tyngre, mørkere og varmere
Jeg svømmer tilbake til overflaten
Men nå er jeg ikke lenger fullkomment lykkelig



Hun er den beste til det hun gjør.
Et slepende men lett skritt til siden.
Et smil.
Et blikk.
En sort pupill.
Som stadig minner meg om at

Hun er den beste til det hun gjør.
Et senket hode over en kaffekopp.
Lyse men tunge lokker som beveger seg lett over pannen.
Over øynene.
Et blikk.
To sorte pupiller som ser inn i mine.
Et øyeblikk jeg vil ofre alt for.
Men jeg kan ikke tro det.
For jeg vet

Hun er den beste til det hun gjør.
og hun, vet det også.



Jeg er supermann
Du er kryptonitt.
Av og til
Er livet noe dritt.



Spøkelser
Midt på lyse dagen
Møter meg på gaten
Når jeg minst venter det
Dukker de opp


De jeg trodde døde
Lever likevel
Vekkes til live
Spøkelser
Overalt
Piner meg

Spøkelser
Kommer til meg om natten
Tar fra meg søvnen
Spøkelser
Tar fra meg evnen… .



- Switch
Det skifter så brått.
Begynner å strømme smerte
fra det som var godt.
Det kommer snikende på deg
så sier det klikk.

Du føler deg snytt for en overgang.
Plutselig er alt bare annerledes.
Du sitter der og spør deg selv: Hva skjedde?
Du oppdager at det er mørkt ute.
Dagen er over, og du gikk glipp av den.

Jeg elsker deg litt av og til.
Det er ikke alltid det jeg vil.
Det er ikke alltid det passer så bra.
Det er ikke alltid så jævlig schpaa.
Det er ikke alltid jeg liker det.
Det er heller sjelden det gir meg fred.
Det er ikke alltid jeg klarer si nei.
Av og til elsker jeg deg.