En ku (kortprosatekst)

Jeg satt på toget og så ut vinduet, da jeg fikk øye på en ku som gikk og gresset på et jorde. Det slo meg hvor merkelig den var. Hvor sær en ku egentlig ser ut. Om den hadde vært et romvesen med lange tentakler, stygge klør og et langt heslig nebb, hadde den for meg ikke sett merkeligere ut. Og jeg har vokst opp med kyr rundt meg, og sett på de som dagligdagse ting. Men nå var den for meg det mest fremmede av vesen. Sin lange snute med de enorme neseborene den til stadighet slikker inn i. De store sorte øynene som ser på deg som om du er en eller annen merkelig ape, som jo er hva du er. Den enorme firkantede kroppen som står i kraftig kontrast til de korte tynne føttene og det tunge juret som henger nesten ned i stråene der den står og napper gress fra bakken. Gress. Jeg fatter det ikke. –Jeg mener, jeg skjønner det jo, hvor en ku kommer fra. Millioner av år med evolusjon og mange hundre år med menneskelig avlsarbeid. Likevel er den nå en fremmed for meg, når vi møtes for et øyeblikk.

En ku.