Larven (kortprosatekst)

Med ett ble han fylt av en akutt beskjedenhetsfølelse, noe som ble videreutviklet av en morbid fascinasjon for sin venstre sko. Han forestilte seg en grønn larve, kravlende ut gjennom et hull like over det andre leddet på stortåa. Men det var selvsagt ingen larve der. Det var ikke engang et hull der. Det var en forestilling, intet annet, men han fikk den ikke ut av hodet. Grønnheten skapte en kvalme som stadig vokste, men aldri nådde et klimaks. Larven har hår på ryggen. Han prøver å brekke seg, men lykkes ikke.

Etter et døgn i denne tilstanden prøvde han å ta sitt liv, men det var ikke hans å ta. Han stakk pistolen i munnen og trakk av. Kulen gikk gjennom hodet. Kulen skar seg gjennom ganen opp i hulrommet bak nesen, inn til hjernen hvor den hvor den ødela store deler av hjernemassen, kuttet broen mellom de to hjernehalvdelene og blåste ut en stor del av hodeskallen på toppen av hodet.

Etter dette hadde han en del problemer med å gå, men skoen var der fremdeles, og larven var like fet. Han tok gift, men det hadde ingen synlig effekt, så etter å ha prøvd å skjære strupen over med en gammel jaktkniv, å dynke kropp og klær i bensin for så å sette fyr på seg selv, og å hoppe ut av øverste etasje av en høy bygning, gav han opp. Han måtte leve, mens han mentalt, åndelig og fysisk råtnet innenfra. Han spiste larven. Han gled ned sin egen hals. Føttene hans rev opp den lille klaffen som sperrer åpningen mellom spiserøret og luftrøret. Det luktet av forråtnelse når han trengte inn i magesekken, og ble oppløst i sin egen magesyre.