Det verste for Grigorij var likevel hvordan alle hans illusjoner om et lykkelig, stabilt familieliv falt i grus. Hele sitt liv hadde han hatt ferdig planlagt, og frem til nå hadde det gått etter planen. ”Disse kvinnene og følelsene deres” tenkte han oppgitt og irritert. ”Man må da skjønne at det er fornuften som må rå i slike spørsmål. Og disse skapningene vil kommunistene gi stemmerett? ” Han klarte ikke tenke klart, og sinnet hans ble bare fylt med en mengde fragmenter som han ikke klarte å sette i noen sammenheng. Om han prøvde, kom det bare til selvmotsigelser. ”Jeg må skaffe meg ro i sinnet, tenke klart gjennom situasjonen for å finne en løsning” Men ro i sinnet var nettopp det han ikke hadde. Og tenke klart, var nettopp det han ikke kunne.
”Den største skuffelsen ligger ikke i det å ikke bli elsket av den man elsker, men i den oppdagelsen at den man elsker viser seg å ikke være den personen man trodde hun var.” tenkte Grigorij. Det var særlig denne siste tanken som plaget ham nå. Dette at også den lykken han mente å hadde kjent, hadde vært falsk. Hun tok altså ikke fra ham bare den framtidige lykke han hadde drømt om, men også gleden i tanken på de stunder han til nå hadde sett tilbake på som lykkelige. Når dette til fulle gikk opp for ham, gled et ennå større tungsinn over ham. Han visste nå at alle de følelser han hadde gått rundt med hadde vært bygget på falske premisser, og hans liv var nå falt i ruiner.
Grigorij Vasilevitsj vurderte sine muligheter. Han vurderte selvmord og duell, skilsmisse og landflyktighet, men han fant intet handlingsmønster som ville gi ham fred i sjelen. Uansett hva han gjorde, ville han føle seg elendig. Dette hadde han visshet i, og det gav ham ikke fred.
Grigorij oppdaget plutselig at hans rastløse vandring hadde bragt ham til en del av byen han vanligvis unngikk. Ikke av frykt, slettes ikke, slikt fant Grigorij under sin verdighet, og han klarte da også å holde motet oppe i de fleste situasjoner, helt til dette nå da, dette med hustruen… Nei, grunnen til at Grigorij holdt seg unna disse arbeiderstrøkene var heller det at de bød ham imot. Svette sjuskete menn, og kvinner hvis profesjon man kunne frykte var alt annet enn ærbar. Hardt arbeid er en ærbar ting, tenkte Grigorij, hvorfor henfaller alle disse menneskene da til en slik degenerert tilstand? Det må ligge i deres natur. Det er en grunn til at Gud har satt Keiseren og adelen til å styre, og ikke denne bermen. Visst er det det. Fornyet i sin tro på det bestående, fikk Grigorij likevel lyst til å prøve noe nytt. Om det var et forsøk på å rykke seg selv ut av de deprimerende tankebanene, eller et slags primitivt sosiologisk eksperiment visste han ikke, men likevel fulgte han denne gangen en innskytelse han tidligere ville ha avfeid øyeblikkelig. Grigorij satte med faste bestemte skritt kursen mot et mørkt skittent lite vertshus.
Vertshuset bestod av en liten benk innerst i rommet hvorfra verten serverte sine drikkevarer, og tydeligvis noe sjeldnere noen beskjedne måltid. Rundt om i rommet stod fire bord, plassert på en måte som for Grigorij virket helt tilfeldig, og lite hensiktsmessig med tanke på fremkommeligheten. Det svake lyset i rommet stammet fra et ildsted i det ene hjørnet av rommet, samt tre små vindusglugger. Hadde det ikke vært for den begrensede lystilgangen inne i vertshuset hadde han vakt oppsikt, der han kom gående inn. Selv om han selv følte seg sjuskete, var han tros alt en adelsmann, og kunne ikke i det hele tatt sammenlignes med resten av de tilstedeværende, verken i klesveien eller i kroppsholdning. Resten av gjestene bestod av en håndfull lokale arbeidere som satt mutte og stirret ned i hvert sitt glass, og en relativt høylytt gjeng med bønder som tydeligvis var på besøk fra provonsen for å selge varer på torget. Bøndene var tydelig gamle kjente, og var alle samlet rundt det samme bordet.
Grigorij Vasilevitsj Samsonov satte seg ved benken innerst i lokalet og bestilte noe brennevin av verten. Å kjøpe noe spiselig her våget han seg ikke på. Verten hevet øyenbrynene, og ble tydelig overrasket over å se en av Samsonov s stand i sitt vertshus, men sa ingenting. Grigorij ble sittende og nippe sakte til noe han måtte innrømme overfor seg selv smakte grusomt, men ikke fullt så grusomt som han hadde fryktet. Smaken forbedret seg også betraktelig jo mer han drakk.
Mens Grigorij Vasilevitsj satt og drakk, ble bøndene på bordet bortenfor stadig mer høylytte, og snart begynte de å synge drikkeviser, nidviser og sørgerlige kjærlighetsballader om hverandre. Grigorij skulle til å gå, da han plutselig ble grepet av en noen strofer som kom fra nabobordet. Det var en stor kraftig bonde som sang, mens de andre trampet takten. Bonden så ut til å være førti år gammel, men var antageligvis ikke over tredve. Han hadde et kraftig rødt fullskjegg og en grov buldrende stemme. Grigorij ble støtt av versene, men likevel ble han samtidig på et merkelig vis tiltrukket av setningene som ble fremført fengslende rytmisk og taktfast. ”Kva gjær jæ no/ Kjæringa er utro/ Jæ kaster’a på dør og finn mæi nummer to/ Jæ trenger ei ny viv/ I mitt liv” kom det på bondemål, etterfulgt av forskjellige grove vers med malende historier om utroskap. Det var tydeligvis ikke så vanskelig i de lavere samfunnslag.
På et underlig vis trøstet dette Grigorij, og for et øyeblikk følte han seg bedre. Det var faktisk den første gangen han følte seg bedre siden han hadde fått nyheten. Vissheten. Det var noe med grovheten i teksten som gav et sjokk, løftet et slør fra øynene hans. Et øyeblikk grublet han over dette, og han innså at det visst var en løsning på hans situasjon, men den innebar et fullstendig brudd med hans tidligere liv, og det var skremmmende. Finnes det altså ingen ærbar vei ut av denne situasjonen i dette samfunnet for en ærbar mann? Inntil dette punktet hadde han aldri tvilt på riktigheten og viktigheten av grunnpillarene i samfunnet, men nå fant han altså ingen utvei som kunne gi ham fred, både i sin egen sjel og blant sine klassefrender innad i det samfunnet de hadde skapt seg. Nei, ennå var han ikke mentalt klar til å bryte med samfunnet. Grigorij gikk hjem, men innen han nådde sin egen dør visste han: Han måtte hevne seg. Hele veien hjem hadde det spunnet rundt i hodet hans, refrenget, og han var blitt stadig mer hypnotisert og oppspilt av det budskapet som lå i det. Kjærlighet er ingen evig tilstand tenkte Grigorij med all den smerte og alt det sinne en forsmådd mann kan mønstre, kjærlighet er en sirkel: Kjærlighet–hat–hevn–kjærlighet. Det var en lang vei å gå, men han innså nå at han måtte gå den.
Den strategien han nå la fram for seg betød å fjerne seg fra det moralsk opphøyde lag av folket, men dette virket uansett uunngåelig. Skulle han bli en utstøtt mann, kunne han i det minste bli en mann med sjelefred. I det han sank sammen i sin egen sofa så han det infantile i sine egne tanker, men akkurat nå ga han blaffen i det, og det var befriende.
Disse banalitetene trøstet selvsagt Grigorij kun en kort stund før han sank tilbake i en dyp depresjon. Denne nye depresjonen var likevel ikke så ille som den opprinnelige, det var en mer dump smerte, ikke så stikkende. Dersom den første smerten hadde vært skrekken over å bli kastet ned i avgrunnen var dette mer den smerten han opplevde når han satt på bunnen av den og gned sine sår. Han visste ikke helt hvorfor det gjorde mindre vondt. Var frykten for Det Verste verre enn realiteten? Hadde han rett og slett innfunnet seg med situasjonen på en slik måte at forventingene til eget psykisk velvære var senket ned til et nivå som mildnet den umiddelbare smerten? Det betydde for så vidt ingenting, og alternativene utelukket ikke hverandre. Antagelig lå det litt sannhet i de begge tenkte Grigorij uten å vurdere styrkeforholdet mellom dem.
Fra å fokusere på sin egen situasjon og sosiale status gikk nå Grigorij over til å tenke over forholdet til sin kone. Det hadde ikke vært et lidenskapelig forhold, men det hadde vært trygt og godt, og han hadde billet seg inn at det var slik han ønsket seg ekteskapet. Slik hadde det tydeligvis ikke vært for konen. Først nå hadde han sterke følelser overfor Henne. Er trygghet og lidenskap gjensidig utelukkende i et ekteskapelig forhold? Dette funderte Grigorij over mens han tenkte tilbake på en episode en mer lettsindig versjon av ham selv hadde hatt med en kusine i yngre år. Han hadde trodd at dette skulle muntre ham opp, slik det alltid hadde gjort opp gjennom årene, men nå fant han til sin bedrøvelse at denne tankeaktiviteten kun brakte ham mer smerte. Han var blitt en endret mann på kun få timer, og han hatet Henne for det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar