Asketismen (kortprosatekst)

Jeg er forelsket. Det er en ulykksalig tilstand. Vi er venner, og jeg får meg ikke til å si det til henne... Det er ikke det at jeg ikke tør, men det passer seg bare ikke. Jeg vet det ville ende i katastrofe. Jeg har nemlig prøvd å teste grunnen litt, og jeg mistenker nok sterkt at hennes følelser for meg ikke helt er på det samme nivå. Så jeg vurderer taktikker. Det enkleste ville jo være å slutte å være forelsket, og av og til klarer jeg det, men så ser jeg henne...

Jeg vurderer intrikate planer om neglisjering og sjalusi, som Julien Sorel, men jeg er ikke flink nok. Jeg holder masken en stund, men ved det første lille framstøt fra henne så sprekker jeg. Jeg er nok ikke lagd av slikt materiale. Det gikk bra en stund. Jeg tok ikke kontakt på lenge. Så fikk jeg den magiske lille sms’en etter 14 dager. Hadde jeg bare holdt meg hard og latt være å svare, men jeg klarte ikke det. Som vanlig satt jeg lenge og vurderte svaret. Beregne inn akkurat passe med humor, ømhet og overlegenhet. Aldri vise svakhet. Det er regel nummer èn. Etter den er sendt kommer angeren. Ohh, hvor tåpelig kan man være. Det kom selvsagt ikke noe svar. Hvordan kunne jeg la denne kvinnen få slik makt over meg?

Det er enormt distraherende. Det går ut over mitt faglige arbeide. Jeg får ikke spise, jeg får ikke sove, jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe. Det eneste jeg klarer er å trene og skrive. Skrive om det, naturligvis. Annet klarer jeg ikke å skrive om. Så jeg ligger og svetter i et treningslokale en gang om dagen, og om kvelden sitter jeg og skriver. Så jeg overlever, men det er smertefullt.

Det er denne kjente innhule sugende følelsen i mellomgulv og rundt hjertet. Hjertet – hvilken klisjè... Det er jo selvfølgelig i hjernen det skjer, men likevel er det i kroppen det kjennes. Mennesket er i sannhet et integrert vesen. Om nettene ligger jeg og vrir meg i fortvilelse. Av og til gråter jeg litt, men oftest ligger jeg bare og tenker. Jeg angriper problemstillingen fra stadig nye vinkler, men jeg finner aldri noen løsning. Hjernen min, som vanligvis fungerer til det ypperste er tåkelagt av disse tankene. Jeg lever et liv i håndjern. Alt på grunn av en kvinne.

Det var enklere når jeg var yngre. Jeg hadde så god tid da, og følelsene mine var ikke så sterke. Jeg hører historier om at mennesker blir mer kyniske med tiden, men for meg var det omvendt. Når jeg var ung og arrogant, var jeg ikke så følsom. Nå? Vi har vel alle en Akilles-hæl. Min er altså denne kvinnen.

Hvorfor kan jeg ikke fatte. Hun er ikke stygg, men hun er ikke så pen. Hun er ikke dum, men hun er ikke så smart heller. Hun er ikke engang spesielt snill. Men det er vel min egen skyld, det er jeg som har skjemt henne bort. Hun har noe udefinert ved seg. Men er det noe hun faktisk har, eller er det noe jeg projiserer over på henne? Si det. Mange spørsmål, få svar. Jeg er en ganske utålmodig mann. Jeg står ikke ut idioti. Dette er hva jeg selv inbiller meg er årsaken til mine mange, korte forhold. Jeg blir kjent med jenta, finner etterhvert ut at hun er ganske dum, og går grundig lei. En avsmak. Men ikke med henne. Jeg har som sagt kjent henne lenge. Jeg går ikke lei. Er det noe ved henne, eller er det bare det at jeg konstant holder meg på pinebenken? Er det rett og slett det at jakten ikke tar slutt, eller er det henne? Denne uvissheten også, i tillegg til alt det andre.

Det er en ganske tåpelig mekanisme i mennesket, dette å ville ha det man ikke tror man kan få, og ikke lenger elske det man har erobret. Jeg er klar over det, men jeg klarer likevel ikke helt å fri meg fra det. Men jeg jobber med saken. Kanskje om noen år. Men orker jeg virkelig noen år til med dette sinnsyke, ustabile livet? Jeg vil ha stabilitet. Men man har for mange valg i dag. D’ ække schpaa!