Vi gjør alle våre tabber her i livet. Så også Jean Marie Zapatatique. Store og små. Det var den gang han var ungkar, men ikke så mye spillemann, midt i tjueårene, men litt før midten, tross alt.
Da gikk en del helger, som de så ofte gjør for unge menn, med til stadige fester, med det sterke biologiske drivet alle dyr har om å finne en partner. Suget var til tider sterkt for Jean Marie. Skuffelsen når det ikke gikk veien likeså. Men i forkant av hver kveld var sen sitrende spenningen der. Det er både den alderen - og den situasjonen - hvor livet fremdeles er vidt åpent - hvor alt kan skje.
Det er en kunst å feste. Noen ganger mislyktes han fullstendig. Enten kunne spenningen bli for stor, og slå over i nervøsitet, så alt han sa og gjorde ble fomlete og galt. Andre ganger kunne han bli for full og oppnå lite annet enn å dumme seg ut.
Men - en sjelden gang - klarte han også i festingen å oppnå det som han ellers bare fikk til innimellom når han satt og jobbet med noe - han kom i flytsonen. Han ble akkurat passe full, selvtilliten var der, han smilte og var sjarmerende til både høyre og venstre. Så sjarmerende faktisk - at ei jente han flørtet villig med, rett og slett måtte gå hjem fordi hun var rett for å ende opp med å være utro mot typen sin. En slik tilbakemelding gav selvsagt selvtilliten en ekstra boost (selv om den fangevoktersk besteveninnen kjeftet ham opp for å flørte slik med henne, men han mente ikke det var hans ansvar å sørge for at andre ikke var utro...).
I løpet av kvelden var han på god tone med flere unge kvinner. Ja han stod til og med og flørtet med en ung kvinne som var vakt, og klin edru på festen.
Da kvelden var over, hadde han på tross av generelt god stemning ikke funnet noen kvinne som ville ha ham med seg hjem, så han ble med en liten gruppe som gikk sammen og trillet sykler ned fra studentlokalet hvor festen hadde vært. Den unge kvinnelige vakten var også med.
Når veiene gikk i litt ulike retninger og folk dro hver til sitt, ble de to stående å småprate. Når sistemann var forsvunnet bak et hushjørne, kysset hun plutselig Jean Marie der over sykkelen. Det hadde han faktisk ikke ventet - vant som han var til skuffelse - men han kysset selvsagt tilbake og kjente gleden spre seg gjennom kroppen.
Han fulgte henne til døra, men hun hadde åpenbart tenkt å la det bli med et lite kyss. Etter en liten forklaring rundt sin progressive natur, og hvordan han selvsagt ville respektere henne like mye dagen etterpå, og det meningsløse i å la være om de hadde lyst begge to, fikk han likevel bli med henne opp på hybelen.
Det ble noen dater. Litt fram og tilbake. For Jean Marie var dette en pirrende tid. Han hadde hatt mange korte forhold, men han hadde igjen og igjen opplevd at etter at den spenningen som alltid følger etableringen av et forhold, falt det hele sammen. Han hadde ingenting å snakke med disse jentene om. Men denne jenta var annerledes, håpte han. Hun var jo student, om enn et par år yngre enn ham, på et prestisjefylt studium. Kanskje kunne han endelig få til det som han så lenge hadde lengtet etter - en varig relasjon med en intelligent ung kvinne?
Da gikk en del helger, som de så ofte gjør for unge menn, med til stadige fester, med det sterke biologiske drivet alle dyr har om å finne en partner. Suget var til tider sterkt for Jean Marie. Skuffelsen når det ikke gikk veien likeså. Men i forkant av hver kveld var sen sitrende spenningen der. Det er både den alderen - og den situasjonen - hvor livet fremdeles er vidt åpent - hvor alt kan skje.
Det er en kunst å feste. Noen ganger mislyktes han fullstendig. Enten kunne spenningen bli for stor, og slå over i nervøsitet, så alt han sa og gjorde ble fomlete og galt. Andre ganger kunne han bli for full og oppnå lite annet enn å dumme seg ut.
Men - en sjelden gang - klarte han også i festingen å oppnå det som han ellers bare fikk til innimellom når han satt og jobbet med noe - han kom i flytsonen. Han ble akkurat passe full, selvtilliten var der, han smilte og var sjarmerende til både høyre og venstre. Så sjarmerende faktisk - at ei jente han flørtet villig med, rett og slett måtte gå hjem fordi hun var rett for å ende opp med å være utro mot typen sin. En slik tilbakemelding gav selvsagt selvtilliten en ekstra boost (selv om den fangevoktersk besteveninnen kjeftet ham opp for å flørte slik med henne, men han mente ikke det var hans ansvar å sørge for at andre ikke var utro...).
I løpet av kvelden var han på god tone med flere unge kvinner. Ja han stod til og med og flørtet med en ung kvinne som var vakt, og klin edru på festen.
Da kvelden var over, hadde han på tross av generelt god stemning ikke funnet noen kvinne som ville ha ham med seg hjem, så han ble med en liten gruppe som gikk sammen og trillet sykler ned fra studentlokalet hvor festen hadde vært. Den unge kvinnelige vakten var også med.
Når veiene gikk i litt ulike retninger og folk dro hver til sitt, ble de to stående å småprate. Når sistemann var forsvunnet bak et hushjørne, kysset hun plutselig Jean Marie der over sykkelen. Det hadde han faktisk ikke ventet - vant som han var til skuffelse - men han kysset selvsagt tilbake og kjente gleden spre seg gjennom kroppen.
Han fulgte henne til døra, men hun hadde åpenbart tenkt å la det bli med et lite kyss. Etter en liten forklaring rundt sin progressive natur, og hvordan han selvsagt ville respektere henne like mye dagen etterpå, og det meningsløse i å la være om de hadde lyst begge to, fikk han likevel bli med henne opp på hybelen.
Det ble noen dater. Litt fram og tilbake. For Jean Marie var dette en pirrende tid. Han hadde hatt mange korte forhold, men han hadde igjen og igjen opplevd at etter at den spenningen som alltid følger etableringen av et forhold, falt det hele sammen. Han hadde ingenting å snakke med disse jentene om. Men denne jenta var annerledes, håpte han. Hun var jo student, om enn et par år yngre enn ham, på et prestisjefylt studium. Kanskje kunne han endelig få til det som han så lenge hadde lengtet etter - en varig relasjon med en intelligent ung kvinne?
Men så gjorde han den fatale tabben. Han inviterte henne ut på Kino. I seg selv ikke nødvendigvis noen dårlig ide, men han inviterte henne på den kinesiske filmen Crouching Tiger, Hidden Dragon, eller Wo hu cang long, som den egentlig heter.
Som alle vet, var filmen en sensasjon og en åpenbaring da den ble presentert for et vestlig publikum som aldri hadde sett høybudsjetts Wire-Fu, men sterkere enn kampsportferdighetene var den lidenskapelige kjærligheten. Ledet an av skuespillere som Michelle Yeoh og Chow Yun Fat, var det et episk kjærlighetsdrama av dimensjoner som sjelden er sett på kino verken før eller siden. I sammenligning med det, blekner alle virkelige relasjoner mellom mennesker.
Da de gikk ut av kinolokale kjente han det allerede på seg. Tomheten i de to der ute i natten, nå som filmen var over. Det var slutt. Det ble ikke mer. Og han hadde rett.
Det famlende påbeggynnende forholdet løp ut i sanden. Og han måtte fortsette sin fortvilte søken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar