MITT STREV 1

Jeg husker en gang - jeg kan vel ha vært i andre halvdel av tyveårene. Det var på den tiden jeg ofte dro ned til Oslo og drev gatelangs, kastet meg inn hos tilfeldige venner og bekjente, la oss kalle ham Rolf, og så filmer på små dataskjermer.

En slik kveld var det - da vi opplevde et av de teknologiproblemene man den gang innimellom støtte på. På nullnulltallet var det nemlig ikke alltid man var oppkoblet på internett. Det fantes folk som klarte seg med nett på jobb eller skole, og ikke hadde nett hjemme - slik hadde jeg det også som fattig student. Vi skulle se film, Rolf og jeg, for jeg hadde selvsagt med en harddisk med en kvart terabyte med underholdning slik jeg alltid hadde i de dager. Det var lite som var mer essensiell bagasje enn nettopp det på den tiden. Utfordringen var ikke, som på 80-tallet, å finne noe å se på, men heller å finne hva av alle de alternativene som svømte foran en som feite og lusebefengte oppdrettslaks i en mære, man skulle se på. Noen ganger gikk det så lang tid på denne beslutningsprosessen at man rett og slett ikke rakk å se noen film.

Derfor var gleden stor denne gangen når valget sa seg selv. En av Norges største grafiske kunstnere - Christopher Nielsen - hadde nemlig stått for en animert langfilm - Slipp Jimmy fri - som jeg hadde fått tak på.

Problemet var bare at filmen var i et noe uvanlig format, og siden vi ikke hadde internett tilgjengelig kunne vi ikke laste ned en passende codec. Rolf hadde likevel et rikt utvalg av mediespillere installert, som alle hadde en del ulike codecer innebygd. Etter litt eksperimentering fant vi ut at, selv om vi nok hadde avspillere som skapte både lyd og bilde, hadde vi ingen som gav oss begge deler.

Tanken lå nok ikke fjern - å starte to spillere samtidig for å få begge deler. Spilleren som gav lyden ville jo fremdeles levere lyd selv om spilleren som gav oss bildet lå i forgrunnen. Det å få til en god lipsync var likevel ikke lett og krevde flere forsøk, men etter noen få ganger klarte Rolf å få til en perfekt synkronisering og vi gledet oss over norsk animasjonsfilm den kvelden.

Senere - bare for moro skyld - forsøkte jeg derimot å gjøre det samme - starte to spillere samtidig, eller samtidig ble det jo ikke - jeg måtte først starte en, deretter sette den på pause, så starte nummer to, skifte tilbake til den første spilleren og trykke på startknappen akkurat når spiller to var på samme sted. Det som har forundret meg er at det da i ettertid har vist seg mye vanskeligere å få til en god synkronisering av de to fremvisningene. Svært vanskelig. Var det bare flaks den gangen? Dette har jeg grublet mye på i ettertid.