Du ska trø i graset
der er det mjukt å gå
det er godt åt ryggen
lyt du sjå og tenkje på.
fredag, juni 15, 2007
tirsdag, juni 12, 2007
Ronnys Howto pt. 1
Make a long story short:
Simply remove two out of every three sentences, and the story should be shortened conciderably.
Coming up: How to make a few things clear.
Simply remove two out of every three sentences, and the story should be shortened conciderably.
Coming up: How to make a few things clear.
søndag, juni 10, 2007
tirsdag, mai 29, 2007
Make love not war
Volden er ikke blind
men ofte
ser han bare i sort-hvitt
Det er litt rart
for du kan jo
bli både gul og blå
På den andre siden
kan også sort og hvitt
se grått ut
På avstand
hvis du plasserer det
litt sånn ved siden av hverandre
Og litt sånn innimellom
Det er mye bedre enn
sort-hvitt
Grosa Rart Gurtt Hvødt
Trondheim
Rammes
Også av et ikke ukjent
Norsk problem
Den ikke så blinde
Volden som
Ofte ikke rammer
Likt, men særlig
Den som har
En hudfarge utenfor
Normalen
men ofte
ser han bare i sort-hvitt
Det er litt rart
for du kan jo
bli både gul og blå
På den andre siden
kan også sort og hvitt
se grått ut
På avstand
hvis du plasserer det
litt sånn ved siden av hverandre
Og litt sånn innimellom
Det er mye bedre enn
sort-hvitt
Grosa Rart Gurtt Hvødt
Trondheim
Rammes
Også av et ikke ukjent
Norsk problem
Den ikke så blinde
Volden som
Ofte ikke rammer
Likt, men særlig
Den som har
En hudfarge utenfor
Normalen
søndag, mai 13, 2007
Limerick-limerick 2
Nok en Limerick-limerick. Denne tar utgangspunkt i et gammelt irsk sagn om "Red Mary" som hadde lært opp hesten sin til å kaste alle frierene ut over klippene ved Mohair og ut i en grusom død. Hun ville nemlig ikke gifte seg, heller ikke med den unge mannen som til slutt klarte å tøyle hesten. Denne er også grensesprengende ved at den knytter et slikt blodig gammelt sagn opp til den såkalte "dirty limerick"-sjangeren, nuvel.
Red Mary slengt karan tå hesten
ho villa itj stå framfer presten,
men sistn' vart vill
- Vil itj a' ha pill?
Einna om je bestod testen?
Si inget mer!
Red Mary slengt karan tå hesten
ho villa itj stå framfer presten,
men sistn' vart vill
- Vil itj a' ha pill?
Einna om je bestod testen?
Si inget mer!
Dagsrevyen (dikt)
Dagsrevyen, Detektimen og Pottetgull!
Dikt uten rim er bare tull.
Alt var mye bedre på 70-tallet,
Ole Brum hadde stor
mage?
(Det begynte bra, men endte som vanlig opp i vas. Kanskje et hint om å holde diktene på ei linje?)
Dikt uten rim er bare tull.
Alt var mye bedre på 70-tallet,
Ole Brum hadde stor
mage?
(Det begynte bra, men endte som vanlig opp i vas. Kanskje et hint om å holde diktene på ei linje?)
tirsdag, mai 08, 2007
Limerick-limerick
På bussen til limerick ble følgende limerick skrevet. Legg merke til hvordan den utforsker grensene for limerick-sjangeren ved at den ikke slavisk følger alle de klassiske limerick-reglene. Legg også merke til hvordan den klarer å koble et i utgangspunktet matematisk tema over til partikkelfysikken i den overraskende siste linja.
En kompleks fjerdegradsfunksjon
var forberedt på derivasjon,
men skrevet i svir
på anti-papir
ble resultatet annihilasjon.
Når den bare fikk fjerdeplassen i limerick-konkurransen, var det selvfølgelig på grunn av juryens tradisjonalistiske innstilling, hvor den satte stringente formkrav over innhold og leken eksperimentering.
En kompleks fjerdegradsfunksjon
var forberedt på derivasjon,
men skrevet i svir
på anti-papir
ble resultatet annihilasjon.
Når den bare fikk fjerdeplassen i limerick-konkurransen, var det selvfølgelig på grunn av juryens tradisjonalistiske innstilling, hvor den satte stringente formkrav over innhold og leken eksperimentering.
fredag, mars 30, 2007
La vie sexuelle de Jean Marie Zapatatique
Det siste halve året av hans liv har vært et unntak. Men likevel et unntak som i seg sjøl inneholder, i et komprimert format, alle de elementene som hadde utgjort hans romantiske liv fram til denne halvårsperioden.
Han var 30 år. Han hadde skreket og grått seg ut av et lengre forhold. Han hadde vært blind, helt blind, for den uheldige retningen forholdet hadde tatt, og fremdeles hadde han ikke fullstendig tatt innover seg at det var ugjennkallelig slutt. Det var ingen fiendskap mellom ham og henne - heller et slags fellesskap - et fellesskap gjennom en delt sorg over at det samlivet, den ideen, de møysommelig hadde prøvd å bygge, la seg ned og døde foran øynene på dem.
Nå gikk han i sorg. Ikke først og fremst over å ha mistet henne, men heller over å ha mistet sin egen framtid. Etter lengre tids fortvilelse i møte med det motsatte kjønn, hadde han endelig klart å stable på beina et forhold som fungerte - et forhold som gav ham håp, som gav ham ro i sinnet, og som gav ham ideer og planer om en idyllisk lykkelig framtid som familiefar. Naivt? Kanskje. Men det fungerte. Nå var det altså borte. Dødt. Og for en mann som alltid hadde levt for Framtida, var det knusende å ikke lenger ha ei framtid å leve for.
Hun flyttet ut. Han ommøblerte. Forberedte seg på et langt ungkarsliv, men gikk samtidig med små håp og planer om å slippe nettopp det - håp og planer han ikke våget å uttale høyt, for han fryktet den ytterligere ødeleggende effekten det ville ha på ham om også disse skulle bli knust.
I hans sorg vokste det fram en fandenivoldskhet. I de trygge dagene i sitt stablie forhold hadde han ofte spøkt med kamerater, og ytret tanker som "den som hadde vært 19 år igjen og visst det vi vet nå", slik unge menn i slutten av tyveårene ofte gjør. Når han nå etterhvert (eller faktisk egentlig ganske umiddelbart etter bruddet, men jeg skriver likevel etterhvert siden bruddet i seg sjøl hadde vært en lang prosesss, som vi ikke skal gå inn på her) hadde begitt seg ut i situasjoner (eller kanskje rettere sagt selskapeligheter, i hvert fall for det meste) hvor han på ny, og nå i en fristilt situasjon, møtte representanter for det motsatte kjønn, oppdaget han at han i løpet av sitt forhold faktisk hadde utviklet en sjøltillit i forhold til kvinner, som han tidligere hadde manglet, i det minste i den grad han nå hadde den. Han oppdaget at den setningen han ofte hadde ytret spøkefullt til kamerater kanskje ikke var den innholdsløse floskelen han kanskje ofte hadde tenkt på den som.
1
Å påny begi seg ut i romantiske situasjoner, var selvfølgelig ikke uten risiko. Hans første forsøk, kan vi allerede nå si, endte i fjorten dager (og i noe mindre grad kanskje en måned) med kontinuerlig fortvilelse og sjølmedlidenhet. I et bursdagsselskap hos ei veninne, utøvet han den frekkhet å sjekke opp den selvsamme veninne - altså selve bursdagsbarnet. Selve sjekkeprosessen gikk rimelig smertefritt, velsmurt med alkohol som den også var, og han ble igjen hos henne da alle de andre gjestene gikk hjem til sitt.
At han valgte ut dette mål for sitt første framstøt etter fristillingen var ikke tilfeldig. Allerede før han ble enslig hadde han bitt seg merke i denne unge kvinnen (som bare var litt yngre enn han selv). På mange måter var hun en kvinnetype han alltid hadde blitt facinert av. Sterk og selvstendig, talefør på grensen til (og noen gang over grensen til) agressiv. Jordnær og praktisk, ikke så intellektuell, men likevel lynende intelligent. På mange måter (bortsett fra i forhold til intelligens) var hun den diametrale motsetningen av den kvinnen som nylig hadde flyttet ut av den leiligheten de fram til da hadde delt.
Som sagt var sjekkingen vellykket - det var i etterarbeidet det skar seg. Oppmuntret av den vellykkede kvelden, og hennes tilsynelatende rett-på-sak-attityde og robusthet, bestemte han seg for å følge opp den småmorsomme frekkheten han hadde gjort slik lykke med kvelden i forveien. Han hadde ikke sett gjennom overflaten til den kvinnen han hadde forsøkt å erobre, det innså han ikke før mye senere, og etter mange kvaler. Hennes selvsikkerhet skjulte mange andre og mye mer usikre sider, noe han burde skjønt. Man stikker ikke nesen så markant fram som en kvinne i dagens samfunn, uten å få seg en del smekker på den.
Hans raske, frekke framstøt i forhold til å videreutvikle det som så langt hadde vært en engangsforeteelse, skremte Den Unge Kvinnen - skremte henne faktisk i så stor grad at hun avviste ham - noe som igjen knuste ham, siden han som sagt over lengre tid hadde vært svært betatt av henne. Ennå verre ble hans situasjon av at han etterhvert innså at han ved sin framgangsmåte hadde framtvunget denne avvisningen. I møte med lidenskapen hadde han ikke klart å holde hodet kaldt. Som vanlig gikk han igjennom lengre perioder hvor han gjentok samtalen mellom seg selv og Den Unge Kvinnen, men med nye, og antatt mer passende replikker. Han måtte ta seg en kort ferie, et miljøskifte, for å få avstand til hendelsene, og det han så på som sin egen idioti. Han levde i fortvilelse noen uker, men han hadde gjort det før, og han visste det gikk over.
Han gjentok overfor seg selv at han egenlig ikke var forelsket i denne kvinnen, men bare i det bildet av henne han hadde konstruert for seg selv, og at den virkelige kvinnen ikke korresponderte med dette bildet. Han gjentok for seg selv alle tenkelige årsaker til at et slikt forhold uansett ikke kunne fungere. Han sa til seg selv at hans pine nå egentlig bare var en forsinket reaksjon på det forholdet han nettopp hadde gått ut av. Til slutt begynte han å tro på seg selv, og smerten gikk over.
2
Det neste offer for hans romantiske framstøt var en veninne av den forrige, og de kjente alle tre hverandre fra det samme miljøet. I sin beklemthet over sitt mislykkede fremstøt mot Den Unge Kvinnen, henvendte han seg i stadig større grad til Veninnen når han skulle gjøre avtaler. I motsetning til Den Unge Kvinnen hadde Veninnen et vesen som var mye mer rolig, stabilt, avslappet og forutsigbart. Slik ble samtalene med Veninnen svært behagelige og trygge for ham, selv om de stort sett dreide seg om dagligdagse ting (han hadde ellers aldri hatt særlig sans for småprat). Dette var sikkert noe av bakgrunne for at han i en tilstand av overstadig beruselse fant det for godt å gjøre romantiske framstøt mot den selvsamme veninne.
Framstøtene ble ikke avvist, og når han neste dag ble klar over hva han hadde foretatt seg kvelden før, ble han grepet av akutt fylleangst? Skulle han nå gå gjennom alle de enslige kvinnene i dette miljøet en etter en? Av skamfølelse, forvirring, eller en misforstått æreskodeks følte han en forpliktelse til å kontakte Veninnen på ny, noe som resulterte i at han fikk en kort periode med nattlige besøk fra henne. Både han og hun visste nok allerede i utgangspunktet at dette ikke var noe som ville vare, ja han følte det til og med så sterkt at han følte seg forpliktet til å på forhånd opplyse Veninnen om dette, og advare henne mot å utvikle sterke følelser for ham, uten at han dermed følte seg sikker på om hun tok hans advarsel til følge.
Likevel ble et slikt forhold for mye for ham. Han hadde aldri vært i stand til å ha fullstendig uforpliktende forhold til personer han faktisk kjenner, i det minste ikke over tid, og han følte seg tvunget til å avslutte også dette forholdet - ikke ved noe klart brudd. Forholdet hadde en slik natur (i det minste de aspektene ved det som ble åpent diskutert) at et slikt brudd ville virket malplassert og unødvendig. Han forsøkte som best han kunne å la det gli over i en sakte død, mens han febrisk prøvde å unngå pinlige situasjoner som følge av denne, kanskje noe feige, men for ham den eneste realistiske, framgagsmåten. Det gled over.
3
Samtidig som alle disse tingene foregikk, opprettholdt han stadig et nært vennskap med sin tidligere samboer. Av og til var de på besøk hos hverandre, og i sin felles sorg hadde de bevart en sterk ømhet til hverandre. Med sin nyvunne frekkhet var han altså ikke
Og der, midt i en setning sluttet det ufullendte fragmentet.
Han var 30 år. Han hadde skreket og grått seg ut av et lengre forhold. Han hadde vært blind, helt blind, for den uheldige retningen forholdet hadde tatt, og fremdeles hadde han ikke fullstendig tatt innover seg at det var ugjennkallelig slutt. Det var ingen fiendskap mellom ham og henne - heller et slags fellesskap - et fellesskap gjennom en delt sorg over at det samlivet, den ideen, de møysommelig hadde prøvd å bygge, la seg ned og døde foran øynene på dem.
Nå gikk han i sorg. Ikke først og fremst over å ha mistet henne, men heller over å ha mistet sin egen framtid. Etter lengre tids fortvilelse i møte med det motsatte kjønn, hadde han endelig klart å stable på beina et forhold som fungerte - et forhold som gav ham håp, som gav ham ro i sinnet, og som gav ham ideer og planer om en idyllisk lykkelig framtid som familiefar. Naivt? Kanskje. Men det fungerte. Nå var det altså borte. Dødt. Og for en mann som alltid hadde levt for Framtida, var det knusende å ikke lenger ha ei framtid å leve for.
Hun flyttet ut. Han ommøblerte. Forberedte seg på et langt ungkarsliv, men gikk samtidig med små håp og planer om å slippe nettopp det - håp og planer han ikke våget å uttale høyt, for han fryktet den ytterligere ødeleggende effekten det ville ha på ham om også disse skulle bli knust.
I hans sorg vokste det fram en fandenivoldskhet. I de trygge dagene i sitt stablie forhold hadde han ofte spøkt med kamerater, og ytret tanker som "den som hadde vært 19 år igjen og visst det vi vet nå", slik unge menn i slutten av tyveårene ofte gjør. Når han nå etterhvert (eller faktisk egentlig ganske umiddelbart etter bruddet, men jeg skriver likevel etterhvert siden bruddet i seg sjøl hadde vært en lang prosesss, som vi ikke skal gå inn på her) hadde begitt seg ut i situasjoner (eller kanskje rettere sagt selskapeligheter, i hvert fall for det meste) hvor han på ny, og nå i en fristilt situasjon, møtte representanter for det motsatte kjønn, oppdaget han at han i løpet av sitt forhold faktisk hadde utviklet en sjøltillit i forhold til kvinner, som han tidligere hadde manglet, i det minste i den grad han nå hadde den. Han oppdaget at den setningen han ofte hadde ytret spøkefullt til kamerater kanskje ikke var den innholdsløse floskelen han kanskje ofte hadde tenkt på den som.
1
Å påny begi seg ut i romantiske situasjoner, var selvfølgelig ikke uten risiko. Hans første forsøk, kan vi allerede nå si, endte i fjorten dager (og i noe mindre grad kanskje en måned) med kontinuerlig fortvilelse og sjølmedlidenhet. I et bursdagsselskap hos ei veninne, utøvet han den frekkhet å sjekke opp den selvsamme veninne - altså selve bursdagsbarnet. Selve sjekkeprosessen gikk rimelig smertefritt, velsmurt med alkohol som den også var, og han ble igjen hos henne da alle de andre gjestene gikk hjem til sitt.
At han valgte ut dette mål for sitt første framstøt etter fristillingen var ikke tilfeldig. Allerede før han ble enslig hadde han bitt seg merke i denne unge kvinnen (som bare var litt yngre enn han selv). På mange måter var hun en kvinnetype han alltid hadde blitt facinert av. Sterk og selvstendig, talefør på grensen til (og noen gang over grensen til) agressiv. Jordnær og praktisk, ikke så intellektuell, men likevel lynende intelligent. På mange måter (bortsett fra i forhold til intelligens) var hun den diametrale motsetningen av den kvinnen som nylig hadde flyttet ut av den leiligheten de fram til da hadde delt.
Som sagt var sjekkingen vellykket - det var i etterarbeidet det skar seg. Oppmuntret av den vellykkede kvelden, og hennes tilsynelatende rett-på-sak-attityde og robusthet, bestemte han seg for å følge opp den småmorsomme frekkheten han hadde gjort slik lykke med kvelden i forveien. Han hadde ikke sett gjennom overflaten til den kvinnen han hadde forsøkt å erobre, det innså han ikke før mye senere, og etter mange kvaler. Hennes selvsikkerhet skjulte mange andre og mye mer usikre sider, noe han burde skjønt. Man stikker ikke nesen så markant fram som en kvinne i dagens samfunn, uten å få seg en del smekker på den.
Hans raske, frekke framstøt i forhold til å videreutvikle det som så langt hadde vært en engangsforeteelse, skremte Den Unge Kvinnen - skremte henne faktisk i så stor grad at hun avviste ham - noe som igjen knuste ham, siden han som sagt over lengre tid hadde vært svært betatt av henne. Ennå verre ble hans situasjon av at han etterhvert innså at han ved sin framgangsmåte hadde framtvunget denne avvisningen. I møte med lidenskapen hadde han ikke klart å holde hodet kaldt. Som vanlig gikk han igjennom lengre perioder hvor han gjentok samtalen mellom seg selv og Den Unge Kvinnen, men med nye, og antatt mer passende replikker. Han måtte ta seg en kort ferie, et miljøskifte, for å få avstand til hendelsene, og det han så på som sin egen idioti. Han levde i fortvilelse noen uker, men han hadde gjort det før, og han visste det gikk over.
Han gjentok overfor seg selv at han egenlig ikke var forelsket i denne kvinnen, men bare i det bildet av henne han hadde konstruert for seg selv, og at den virkelige kvinnen ikke korresponderte med dette bildet. Han gjentok for seg selv alle tenkelige årsaker til at et slikt forhold uansett ikke kunne fungere. Han sa til seg selv at hans pine nå egentlig bare var en forsinket reaksjon på det forholdet han nettopp hadde gått ut av. Til slutt begynte han å tro på seg selv, og smerten gikk over.
2
Det neste offer for hans romantiske framstøt var en veninne av den forrige, og de kjente alle tre hverandre fra det samme miljøet. I sin beklemthet over sitt mislykkede fremstøt mot Den Unge Kvinnen, henvendte han seg i stadig større grad til Veninnen når han skulle gjøre avtaler. I motsetning til Den Unge Kvinnen hadde Veninnen et vesen som var mye mer rolig, stabilt, avslappet og forutsigbart. Slik ble samtalene med Veninnen svært behagelige og trygge for ham, selv om de stort sett dreide seg om dagligdagse ting (han hadde ellers aldri hatt særlig sans for småprat). Dette var sikkert noe av bakgrunne for at han i en tilstand av overstadig beruselse fant det for godt å gjøre romantiske framstøt mot den selvsamme veninne.
Framstøtene ble ikke avvist, og når han neste dag ble klar over hva han hadde foretatt seg kvelden før, ble han grepet av akutt fylleangst? Skulle han nå gå gjennom alle de enslige kvinnene i dette miljøet en etter en? Av skamfølelse, forvirring, eller en misforstått æreskodeks følte han en forpliktelse til å kontakte Veninnen på ny, noe som resulterte i at han fikk en kort periode med nattlige besøk fra henne. Både han og hun visste nok allerede i utgangspunktet at dette ikke var noe som ville vare, ja han følte det til og med så sterkt at han følte seg forpliktet til å på forhånd opplyse Veninnen om dette, og advare henne mot å utvikle sterke følelser for ham, uten at han dermed følte seg sikker på om hun tok hans advarsel til følge.
Likevel ble et slikt forhold for mye for ham. Han hadde aldri vært i stand til å ha fullstendig uforpliktende forhold til personer han faktisk kjenner, i det minste ikke over tid, og han følte seg tvunget til å avslutte også dette forholdet - ikke ved noe klart brudd. Forholdet hadde en slik natur (i det minste de aspektene ved det som ble åpent diskutert) at et slikt brudd ville virket malplassert og unødvendig. Han forsøkte som best han kunne å la det gli over i en sakte død, mens han febrisk prøvde å unngå pinlige situasjoner som følge av denne, kanskje noe feige, men for ham den eneste realistiske, framgagsmåten. Det gled over.
3
Samtidig som alle disse tingene foregikk, opprettholdt han stadig et nært vennskap med sin tidligere samboer. Av og til var de på besøk hos hverandre, og i sin felles sorg hadde de bevart en sterk ømhet til hverandre. Med sin nyvunne frekkhet var han altså ikke
Og der, midt i en setning sluttet det ufullendte fragmentet.
mandag, januar 08, 2007
Tax Wars
Resymè:
Våre helter Prinsesse Marte og Einar 3PO er på sporet etter den onde skatteskurken John the Fredriksen som har undratt seg beskatning ved å skifte adresse til den onde skattestjernen som han har fått bygd til dette formålet. Ved å konstruere sin egen stjerne, kan han unndra seg beskatning i alle solsystemene i galaksen.
Slik fungerer Skattestjernen nærmest som et sort hull som drar ressurser ut av alle galaksens solsystemer hvor John the Fredriksen har virksomheter (og det er ikke få). John vet å benytte seg av alle de tjenestene og den kommunikasjonen skattepenger betaler for, og bruker dette til å dra inn uhorvelige mengder profitt, men han vil ikke betale noe tilbake.
Til handlingen:
Prinsesse Marte og Einar 3PO er sammen med Maria Schuwalker og Sigrid Solo på sporet av John, og de planlegger å sprenge Skattestjernen, slik at denne trusselen mot den galaktiske økonomien forsvinner for alltid.
Det første utkastet til plantegninger av Den Onde Skattestjernen
Men så - etter å ha blitt forrådt av den sleipe og uforutsigbare playboyen og motorcrosskjøreren Jens Calrissian, blir våre helter tatt til fange av John the Fredriksen og hans medhjelpere.
Den sleipe Jens Calrissian, nettopp tilbake fra en av sine mange lufteturer
Det ser mørkt ut for våre venner. Den onde John the Fredriksen, har tatt både Prinsesse Marte og Einar 3PO til fange. Sigrid Solo er blitt fryst ned, og bare Maria Schuwalker er på frifot. Hvordan skal dette gå?
I John the Fredriksens hule - bygd på skattesnyterpenger
Det ser ut som Marte og Einar har en plan på de lure glisene de sitter med. Det blir spennende i neste episode av TAX WARS - følg med.
To be (maby not) continued...
Våre helter Prinsesse Marte og Einar 3PO er på sporet etter den onde skatteskurken John the Fredriksen som har undratt seg beskatning ved å skifte adresse til den onde skattestjernen som han har fått bygd til dette formålet. Ved å konstruere sin egen stjerne, kan han unndra seg beskatning i alle solsystemene i galaksen.
Slik fungerer Skattestjernen nærmest som et sort hull som drar ressurser ut av alle galaksens solsystemer hvor John the Fredriksen har virksomheter (og det er ikke få). John vet å benytte seg av alle de tjenestene og den kommunikasjonen skattepenger betaler for, og bruker dette til å dra inn uhorvelige mengder profitt, men han vil ikke betale noe tilbake.
Til handlingen:
Prinsesse Marte og Einar 3PO er sammen med Maria Schuwalker og Sigrid Solo på sporet av John, og de planlegger å sprenge Skattestjernen, slik at denne trusselen mot den galaktiske økonomien forsvinner for alltid.
Det første utkastet til plantegninger av Den Onde Skattestjernen
Men så - etter å ha blitt forrådt av den sleipe og uforutsigbare playboyen og motorcrosskjøreren Jens Calrissian, blir våre helter tatt til fange av John the Fredriksen og hans medhjelpere.
Den sleipe Jens Calrissian, nettopp tilbake fra en av sine mange lufteturer
Det ser mørkt ut for våre venner. Den onde John the Fredriksen, har tatt både Prinsesse Marte og Einar 3PO til fange. Sigrid Solo er blitt fryst ned, og bare Maria Schuwalker er på frifot. Hvordan skal dette gå?
I John the Fredriksens hule - bygd på skattesnyterpenger
Det ser ut som Marte og Einar har en plan på de lure glisene de sitter med. Det blir spennende i neste episode av TAX WARS - følg med.
To be (maby not) continued...
lørdag, desember 23, 2006
Sånn er det bare...
Yo, the girl looks so good but her mind is not ready
So here we go yall
Thats why Id rather talk to a woman cause her mind is so steady
So here we go yall
(Jada - gamle 'Clef-lyrics, de gamle er som kjent eldst.)
So here we go yall
Thats why Id rather talk to a woman cause her mind is so steady
So here we go yall
(Jada - gamle 'Clef-lyrics, de gamle er som kjent eldst.)
onsdag, desember 06, 2006
Tidenes mest spektakulære kulturelle nettsted
Denne må deles med begge de to leserene av denne sida:
http://math.boisestate.edu/gas/mikado/webopera/index.html
Intet mindre enn en web-opera. Gilbert og Sullivans klassiske "The Mikado". Her får du musikken fra hele operaen i MIDI-format, og tekstene ligger ved så du kan synge til selv. I tillegg er den illustrert. En fantastisk ressurs for alle oss som koste oss med Goldie Hawn og Chevy Chase i Foul Play (Se opp for Gloria) på NRK først på 80-tallet.
Herrlig!
http://math.boisestate.edu/gas/mikado/webopera/index.html
Intet mindre enn en web-opera. Gilbert og Sullivans klassiske "The Mikado". Her får du musikken fra hele operaen i MIDI-format, og tekstene ligger ved så du kan synge til selv. I tillegg er den illustrert. En fantastisk ressurs for alle oss som koste oss med Goldie Hawn og Chevy Chase i Foul Play (Se opp for Gloria) på NRK først på 80-tallet.
Herrlig!
tirsdag, november 28, 2006
Abonner på:
Innlegg (Atom)
