Det siste halve året av hans liv har vært et unntak. Men likevel et unntak som i seg sjøl inneholder, i et komprimert format, alle de elementene som hadde utgjort hans romantiske liv fram til denne halvårsperioden.
Han var 30 år. Han hadde skreket og grått seg ut av et lengre forhold. Han hadde vært blind, helt blind, for den uheldige retningen forholdet hadde tatt, og fremdeles hadde han ikke fullstendig tatt innover seg at det var ugjennkallelig slutt. Det var ingen fiendskap mellom ham og henne - heller et slags fellesskap - et fellesskap gjennom en delt sorg over at det samlivet, den ideen, de møysommelig hadde prøvd å bygge, la seg ned og døde foran øynene på dem.
Nå gikk han i sorg. Ikke først og fremst over å ha mistet henne, men heller over å ha mistet sin egen framtid. Etter lengre tids fortvilelse i møte med det motsatte kjønn, hadde han endelig klart å stable på beina et forhold som fungerte - et forhold som gav ham håp, som gav ham ro i sinnet, og som gav ham ideer og planer om en idyllisk lykkelig framtid som familiefar. Naivt? Kanskje. Men det fungerte. Nå var det altså borte. Dødt. Og for en mann som alltid hadde levt for Framtida, var det knusende å ikke lenger ha ei framtid å leve for.
Hun flyttet ut. Han ommøblerte. Forberedte seg på et langt ungkarsliv, men gikk samtidig med små håp og planer om å slippe nettopp det - håp og planer han ikke våget å uttale høyt, for han fryktet den ytterligere ødeleggende effekten det ville ha på ham om også disse skulle bli knust.
I hans sorg vokste det fram en fandenivoldskhet. I de trygge dagene i sitt stablie forhold hadde han ofte spøkt med kamerater, og ytret tanker som "den som hadde vært 19 år igjen og visst det vi vet nå", slik unge menn i slutten av tyveårene ofte gjør. Når han nå etterhvert (eller faktisk egentlig ganske umiddelbart etter bruddet, men jeg skriver likevel etterhvert siden bruddet i seg sjøl hadde vært en lang prosesss, som vi ikke skal gå inn på her) hadde begitt seg ut i situasjoner (eller kanskje rettere sagt selskapeligheter, i hvert fall for det meste) hvor han på ny, og nå i en fristilt situasjon, møtte representanter for det motsatte kjønn, oppdaget han at han i løpet av sitt forhold faktisk hadde utviklet en sjøltillit i forhold til kvinner, som han tidligere hadde manglet, i det minste i den grad han nå hadde den. Han oppdaget at den setningen han ofte hadde ytret spøkefullt til kamerater kanskje ikke var den innholdsløse floskelen han kanskje ofte hadde tenkt på den som.
1
Å påny begi seg ut i romantiske situasjoner, var selvfølgelig ikke uten risiko. Hans første forsøk, kan vi allerede nå si, endte i fjorten dager (og i noe mindre grad kanskje en måned) med kontinuerlig fortvilelse og sjølmedlidenhet. I et bursdagsselskap hos ei veninne, utøvet han den frekkhet å sjekke opp den selvsamme veninne - altså selve bursdagsbarnet. Selve sjekkeprosessen gikk rimelig smertefritt, velsmurt med alkohol som den også var, og han ble igjen hos henne da alle de andre gjestene gikk hjem til sitt.
At han valgte ut dette mål for sitt første framstøt etter fristillingen var ikke tilfeldig. Allerede før han ble enslig hadde han bitt seg merke i denne unge kvinnen (som bare var litt yngre enn han selv). På mange måter var hun en kvinnetype han alltid hadde blitt facinert av. Sterk og selvstendig, talefør på grensen til (og noen gang over grensen til) agressiv. Jordnær og praktisk, ikke så intellektuell, men likevel lynende intelligent. På mange måter (bortsett fra i forhold til intelligens) var hun den diametrale motsetningen av den kvinnen som nylig hadde flyttet ut av den leiligheten de fram til da hadde delt.
Som sagt var sjekkingen vellykket - det var i etterarbeidet det skar seg. Oppmuntret av den vellykkede kvelden, og hennes tilsynelatende rett-på-sak-attityde og robusthet, bestemte han seg for å følge opp den småmorsomme frekkheten han hadde gjort slik lykke med kvelden i forveien. Han hadde ikke sett gjennom overflaten til den kvinnen han hadde forsøkt å erobre, det innså han ikke før mye senere, og etter mange kvaler. Hennes selvsikkerhet skjulte mange andre og mye mer usikre sider, noe han burde skjønt. Man stikker ikke nesen så markant fram som en kvinne i dagens samfunn, uten å få seg en del smekker på den.
Hans raske, frekke framstøt i forhold til å videreutvikle det som så langt hadde vært en engangsforeteelse, skremte Den Unge Kvinnen - skremte henne faktisk i så stor grad at hun avviste ham - noe som igjen knuste ham, siden han som sagt over lengre tid hadde vært svært betatt av henne. Ennå verre ble hans situasjon av at han etterhvert innså at han ved sin framgangsmåte hadde framtvunget denne avvisningen. I møte med lidenskapen hadde han ikke klart å holde hodet kaldt. Som vanlig gikk han igjennom lengre perioder hvor han gjentok samtalen mellom seg selv og Den Unge Kvinnen, men med nye, og antatt mer passende replikker. Han måtte ta seg en kort ferie, et miljøskifte, for å få avstand til hendelsene, og det han så på som sin egen idioti. Han levde i fortvilelse noen uker, men han hadde gjort det før, og han visste det gikk over.
Han gjentok overfor seg selv at han egenlig ikke var forelsket i denne kvinnen, men bare i det bildet av henne han hadde konstruert for seg selv, og at den virkelige kvinnen ikke korresponderte med dette bildet. Han gjentok for seg selv alle tenkelige årsaker til at et slikt forhold uansett ikke kunne fungere. Han sa til seg selv at hans pine nå egentlig bare var en forsinket reaksjon på det forholdet han nettopp hadde gått ut av. Til slutt begynte han å tro på seg selv, og smerten gikk over.
2
Det neste offer for hans romantiske framstøt var en veninne av den forrige, og de kjente alle tre hverandre fra det samme miljøet. I sin beklemthet over sitt mislykkede fremstøt mot Den Unge Kvinnen, henvendte han seg i stadig større grad til Veninnen når han skulle gjøre avtaler. I motsetning til Den Unge Kvinnen hadde Veninnen et vesen som var mye mer rolig, stabilt, avslappet og forutsigbart. Slik ble samtalene med Veninnen svært behagelige og trygge for ham, selv om de stort sett dreide seg om dagligdagse ting (han hadde ellers aldri hatt særlig sans for småprat). Dette var sikkert noe av bakgrunne for at han i en tilstand av overstadig beruselse fant det for godt å gjøre romantiske framstøt mot den selvsamme veninne.
Framstøtene ble ikke avvist, og når han neste dag ble klar over hva han hadde foretatt seg kvelden før, ble han grepet av akutt fylleangst? Skulle han nå gå gjennom alle de enslige kvinnene i dette miljøet en etter en? Av skamfølelse, forvirring, eller en misforstått æreskodeks følte han en forpliktelse til å kontakte Veninnen på ny, noe som resulterte i at han fikk en kort periode med nattlige besøk fra henne. Både han og hun visste nok allerede i utgangspunktet at dette ikke var noe som ville vare, ja han følte det til og med så sterkt at han følte seg forpliktet til å på forhånd opplyse Veninnen om dette, og advare henne mot å utvikle sterke følelser for ham, uten at han dermed følte seg sikker på om hun tok hans advarsel til følge.
Likevel ble et slikt forhold for mye for ham. Han hadde aldri vært i stand til å ha fullstendig uforpliktende forhold til personer han faktisk kjenner, i det minste ikke over tid, og han følte seg tvunget til å avslutte også dette forholdet - ikke ved noe klart brudd. Forholdet hadde en slik natur (i det minste de aspektene ved det som ble åpent diskutert) at et slikt brudd ville virket malplassert og unødvendig. Han forsøkte som best han kunne å la det gli over i en sakte død, mens han febrisk prøvde å unngå pinlige situasjoner som følge av denne, kanskje noe feige, men for ham den eneste realistiske, framgagsmåten. Det gled over.
3
Samtidig som alle disse tingene foregikk, opprettholdt han stadig et nært vennskap med sin tidligere samboer. Av og til var de på besøk hos hverandre, og i sin felles sorg hadde de bevart en sterk ømhet til hverandre. Med sin nyvunne frekkhet var han altså ikke
Og der, midt i en setning sluttet det ufullendte fragmentet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar