I slike netter
når gradestokken kryper ned mot minus tjue
når alt stivner
og blir helt stille
I slike netter
når jeg er alene
og ingenting distraherer meg
I slike netter
blir jeg nostalgisk
Nåtida har stilnet
framtida er borte
bare fortida eksisterer
og den er forbi
I slike netter gråter jeg
ovar alt jeg hadde
som nå er borte
I slike netter har jeg ingenting
annet enn meg selv
og sorgen
Men jeg bekymrer meg ikke
før jeg begynner å like den
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Altså - poenget er - du får jo aldri tilbake fortida - den skled bort mens du så en annen vei - på godt og vondt.
Du ønsker den vel egentlig heller ikke tilbake. Kanskje er det den virkelige tragedien, og opphavet til melankolien - det at du skulle ønske at du ønsket deg fortida tilbake.
Eventuelt er det ikke fortida, men heller de potensielle framtidene du ønsker tilbake, men det er jo bare banalt.
Vel, vel - det banale er ofte det beste...
Legg inn en kommentar