G5

Grigorij hadde etterhvert utviklet sterke følelser for Rosa, men hans opplevelser med Alexandra, og med sin kone, gjorde ham grunnleggende skeptisk til, nettopp sine egne følelser. Var de i stand til å lede ham inn på en vei som kunne gi ham et godt liv?

Han hadde etterhvert oppdaget at i perioder hvor han nærte sterke følelser for en kvinne, hadde han en tendens til å overvurdere denne kvinnens intelligens og generelt hennes ressursstyrke. Han brukte å pryde seg selv med (bare overfor seg selv selvsagt, ikke offentlig) at han var en mann som kun ville omgås og nære følelser for intelligente, reflekterte kvinner. Nå var han likevel i tvil.

Han hadde oppdaget at han i perioder hvor hjertet tok over vel mye av kontrollen fra hjernen hans, klarte han å unngå å se, eller unnskylde overfor seg selv, karakterbrister og tåpeligheter fra kvinner som han ellers ville himlet med øynene over. Dette var selvsagt ikke bare av det onde, tenkte Grigorij. Det positive var at det gjorde det enklere for ham å komme seg opp av de elendige sjelelige kvalene han falt inn i når lidenskapens depresjonsfremkallende motstykke red ham som verst. Han kunne kjøle ned hodet, innse at den gjeldende kvinnen rett og slett ikke var den kvinnen han hadde vært forelsket i.

I en slik opprivende emosjonell prosess er man ikke først og fremst betatt av en virkelig kvinne, tenkte Grigorij, men av den modellen, det drømebildet av en kvinne man selv danner seg i sitt hode. Den kvinnen man er betatt av eksisterer altså ikke, og har aldri eksistert. Grigorij bestemte seg for å prøve å være seg dette bevisst litt i forkant i framtiden, men visste det ikke ville bli enkelt.