Grigorij 3 - tredje kapittel i min russiske 1800-tallsroman

3

Grigorij våknet brått. To dager sammenhengende på fylla hadde ikke hjulpet på hans elendige eksistens. Han følte seg bare verre. Det eneste som var en trøst var at han nå hadde kroppslige smerter som tilsvarte de psykiske. Det var enklere å forholde seg til , men han hadde en mistanke om at den åndelige smerten kom til å vedvare lenge etter at den fysiske var forsvunnet.

Gårsdagens alkoholinntak hadde den vanlige traumatiske effekten på Grigorij. På den ene siden gjorde det ham ustadig. Ute av stand til å holde på den samme tanken lenger enn noen sekunder ad gangen. Samtidig gjorde hans fysiske forfall det umulig å skifte aktivitet i et likt tempo. Vanligvis gjorde dette at han følte seg innesperret i sin egen kropp og i sin situasjon - en ekkel klaustrofobisk sanseopplevelse. Nå var det likevel en forbedring fra det som hadde blitt hans normaltilstand.

"Hva gjør jæ no" sang han inne i seg mens han brakk seg over baljen han kvelden i forveien, av smertelig erfaring, hadde plassert ved divanen på kontoret hvor han nå sov. "Ved Hunden", tenkte han, "jeg må forlate Petersburg. Jeg orker ikke dette lenger".