søndag, juni 26, 2016
tirsdag, august 19, 2014
Tabben
Vi gjør alle våre tabber her i livet. Så også Jean Marie Zapatatique. Store og små. Det var den gang han var ungkar, men ikke så mye spillemann, midt i tjueårene, men litt før midten, tross alt.
Da gikk en del helger, som de så ofte gjør for unge menn, med til stadige fester, med det sterke biologiske drivet alle dyr har om å finne en partner. Suget var til tider sterkt for Jean Marie. Skuffelsen når det ikke gikk veien likeså. Men i forkant av hver kveld var sen sitrende spenningen der. Det er både den alderen - og den situasjonen - hvor livet fremdeles er vidt åpent - hvor alt kan skje.
Det er en kunst å feste. Noen ganger mislyktes han fullstendig. Enten kunne spenningen bli for stor, og slå over i nervøsitet, så alt han sa og gjorde ble fomlete og galt. Andre ganger kunne han bli for full og oppnå lite annet enn å dumme seg ut.
Men - en sjelden gang - klarte han også i festingen å oppnå det som han ellers bare fikk til innimellom når han satt og jobbet med noe - han kom i flytsonen. Han ble akkurat passe full, selvtilliten var der, han smilte og var sjarmerende til både høyre og venstre. Så sjarmerende faktisk - at ei jente han flørtet villig med, rett og slett måtte gå hjem fordi hun var rett for å ende opp med å være utro mot typen sin. En slik tilbakemelding gav selvsagt selvtilliten en ekstra boost (selv om den fangevoktersk besteveninnen kjeftet ham opp for å flørte slik med henne, men han mente ikke det var hans ansvar å sørge for at andre ikke var utro...).
I løpet av kvelden var han på god tone med flere unge kvinner. Ja han stod til og med og flørtet med en ung kvinne som var vakt, og klin edru på festen.
Da kvelden var over, hadde han på tross av generelt god stemning ikke funnet noen kvinne som ville ha ham med seg hjem, så han ble med en liten gruppe som gikk sammen og trillet sykler ned fra studentlokalet hvor festen hadde vært. Den unge kvinnelige vakten var også med.
Når veiene gikk i litt ulike retninger og folk dro hver til sitt, ble de to stående å småprate. Når sistemann var forsvunnet bak et hushjørne, kysset hun plutselig Jean Marie der over sykkelen. Det hadde han faktisk ikke ventet - vant som han var til skuffelse - men han kysset selvsagt tilbake og kjente gleden spre seg gjennom kroppen.
Han fulgte henne til døra, men hun hadde åpenbart tenkt å la det bli med et lite kyss. Etter en liten forklaring rundt sin progressive natur, og hvordan han selvsagt ville respektere henne like mye dagen etterpå, og det meningsløse i å la være om de hadde lyst begge to, fikk han likevel bli med henne opp på hybelen.
Det ble noen dater. Litt fram og tilbake. For Jean Marie var dette en pirrende tid. Han hadde hatt mange korte forhold, men han hadde igjen og igjen opplevd at etter at den spenningen som alltid følger etableringen av et forhold, falt det hele sammen. Han hadde ingenting å snakke med disse jentene om. Men denne jenta var annerledes, håpte han. Hun var jo student, om enn et par år yngre enn ham, på et prestisjefylt studium. Kanskje kunne han endelig få til det som han så lenge hadde lengtet etter - en varig relasjon med en intelligent ung kvinne?
Da gikk en del helger, som de så ofte gjør for unge menn, med til stadige fester, med det sterke biologiske drivet alle dyr har om å finne en partner. Suget var til tider sterkt for Jean Marie. Skuffelsen når det ikke gikk veien likeså. Men i forkant av hver kveld var sen sitrende spenningen der. Det er både den alderen - og den situasjonen - hvor livet fremdeles er vidt åpent - hvor alt kan skje.
Det er en kunst å feste. Noen ganger mislyktes han fullstendig. Enten kunne spenningen bli for stor, og slå over i nervøsitet, så alt han sa og gjorde ble fomlete og galt. Andre ganger kunne han bli for full og oppnå lite annet enn å dumme seg ut.
Men - en sjelden gang - klarte han også i festingen å oppnå det som han ellers bare fikk til innimellom når han satt og jobbet med noe - han kom i flytsonen. Han ble akkurat passe full, selvtilliten var der, han smilte og var sjarmerende til både høyre og venstre. Så sjarmerende faktisk - at ei jente han flørtet villig med, rett og slett måtte gå hjem fordi hun var rett for å ende opp med å være utro mot typen sin. En slik tilbakemelding gav selvsagt selvtilliten en ekstra boost (selv om den fangevoktersk besteveninnen kjeftet ham opp for å flørte slik med henne, men han mente ikke det var hans ansvar å sørge for at andre ikke var utro...).
I løpet av kvelden var han på god tone med flere unge kvinner. Ja han stod til og med og flørtet med en ung kvinne som var vakt, og klin edru på festen.
Da kvelden var over, hadde han på tross av generelt god stemning ikke funnet noen kvinne som ville ha ham med seg hjem, så han ble med en liten gruppe som gikk sammen og trillet sykler ned fra studentlokalet hvor festen hadde vært. Den unge kvinnelige vakten var også med.
Når veiene gikk i litt ulike retninger og folk dro hver til sitt, ble de to stående å småprate. Når sistemann var forsvunnet bak et hushjørne, kysset hun plutselig Jean Marie der over sykkelen. Det hadde han faktisk ikke ventet - vant som han var til skuffelse - men han kysset selvsagt tilbake og kjente gleden spre seg gjennom kroppen.
Han fulgte henne til døra, men hun hadde åpenbart tenkt å la det bli med et lite kyss. Etter en liten forklaring rundt sin progressive natur, og hvordan han selvsagt ville respektere henne like mye dagen etterpå, og det meningsløse i å la være om de hadde lyst begge to, fikk han likevel bli med henne opp på hybelen.
Det ble noen dater. Litt fram og tilbake. For Jean Marie var dette en pirrende tid. Han hadde hatt mange korte forhold, men han hadde igjen og igjen opplevd at etter at den spenningen som alltid følger etableringen av et forhold, falt det hele sammen. Han hadde ingenting å snakke med disse jentene om. Men denne jenta var annerledes, håpte han. Hun var jo student, om enn et par år yngre enn ham, på et prestisjefylt studium. Kanskje kunne han endelig få til det som han så lenge hadde lengtet etter - en varig relasjon med en intelligent ung kvinne?
Men så gjorde han den fatale tabben. Han inviterte henne ut på Kino. I seg selv ikke nødvendigvis noen dårlig ide, men han inviterte henne på den kinesiske filmen Crouching Tiger, Hidden Dragon, eller Wo hu cang long, som den egentlig heter.
Som alle vet, var filmen en sensasjon og en åpenbaring da den ble presentert for et vestlig publikum som aldri hadde sett høybudsjetts Wire-Fu, men sterkere enn kampsportferdighetene var den lidenskapelige kjærligheten. Ledet an av skuespillere som Michelle Yeoh og Chow Yun Fat, var det et episk kjærlighetsdrama av dimensjoner som sjelden er sett på kino verken før eller siden. I sammenligning med det, blekner alle virkelige relasjoner mellom mennesker.
Da de gikk ut av kinolokale kjente han det allerede på seg. Tomheten i de to der ute i natten, nå som filmen var over. Det var slutt. Det ble ikke mer. Og han hadde rett.
Det famlende påbeggynnende forholdet løp ut i sanden. Og han måtte fortsette sin fortvilte søken.
søndag, juli 25, 2010
MITT STREV 1
Jeg husker en gang - jeg kan vel ha vært i andre halvdel av tyveårene. Det var på den tiden jeg ofte dro ned til Oslo og drev gatelangs, kastet meg inn hos tilfeldige venner og bekjente, la oss kalle ham Rolf, og så filmer på små dataskjermer.
En slik kveld var det - da vi opplevde et av de teknologiproblemene man den gang innimellom støtte på. På nullnulltallet var det nemlig ikke alltid man var oppkoblet på internett. Det fantes folk som klarte seg med nett på jobb eller skole, og ikke hadde nett hjemme - slik hadde jeg det også som fattig student. Vi skulle se film, Rolf og jeg, for jeg hadde selvsagt med en harddisk med en kvart terabyte med underholdning slik jeg alltid hadde i de dager. Det var lite som var mer essensiell bagasje enn nettopp det på den tiden. Utfordringen var ikke, som på 80-tallet, å finne noe å se på, men heller å finne hva av alle de alternativene som svømte foran en som feite og lusebefengte oppdrettslaks i en mære, man skulle se på. Noen ganger gikk det så lang tid på denne beslutningsprosessen at man rett og slett ikke rakk å se noen film.
Derfor var gleden stor denne gangen når valget sa seg selv. En av Norges største grafiske kunstnere - Christopher Nielsen - hadde nemlig stått for en animert langfilm - Slipp Jimmy fri - som jeg hadde fått tak på.
Problemet var bare at filmen var i et noe uvanlig format, og siden vi ikke hadde internett tilgjengelig kunne vi ikke laste ned en passende codec. Rolf hadde likevel et rikt utvalg av mediespillere installert, som alle hadde en del ulike codecer innebygd. Etter litt eksperimentering fant vi ut at, selv om vi nok hadde avspillere som skapte både lyd og bilde, hadde vi ingen som gav oss begge deler.
Tanken lå nok ikke fjern - å starte to spillere samtidig for å få begge deler. Spilleren som gav lyden ville jo fremdeles levere lyd selv om spilleren som gav oss bildet lå i forgrunnen. Det å få til en god lipsync var likevel ikke lett og krevde flere forsøk, men etter noen få ganger klarte Rolf å få til en perfekt synkronisering og vi gledet oss over norsk animasjonsfilm den kvelden.
Senere - bare for moro skyld - forsøkte jeg derimot å gjøre det samme - starte to spillere samtidig, eller samtidig ble det jo ikke - jeg måtte først starte en, deretter sette den på pause, så starte nummer to, skifte tilbake til den første spilleren og trykke på startknappen akkurat når spiller to var på samme sted. Det som har forundret meg er at det da i ettertid har vist seg mye vanskeligere å få til en god synkronisering av de to fremvisningene. Svært vanskelig. Var det bare flaks den gangen? Dette har jeg grublet mye på i ettertid.
En slik kveld var det - da vi opplevde et av de teknologiproblemene man den gang innimellom støtte på. På nullnulltallet var det nemlig ikke alltid man var oppkoblet på internett. Det fantes folk som klarte seg med nett på jobb eller skole, og ikke hadde nett hjemme - slik hadde jeg det også som fattig student. Vi skulle se film, Rolf og jeg, for jeg hadde selvsagt med en harddisk med en kvart terabyte med underholdning slik jeg alltid hadde i de dager. Det var lite som var mer essensiell bagasje enn nettopp det på den tiden. Utfordringen var ikke, som på 80-tallet, å finne noe å se på, men heller å finne hva av alle de alternativene som svømte foran en som feite og lusebefengte oppdrettslaks i en mære, man skulle se på. Noen ganger gikk det så lang tid på denne beslutningsprosessen at man rett og slett ikke rakk å se noen film.
Derfor var gleden stor denne gangen når valget sa seg selv. En av Norges største grafiske kunstnere - Christopher Nielsen - hadde nemlig stått for en animert langfilm - Slipp Jimmy fri - som jeg hadde fått tak på.
Problemet var bare at filmen var i et noe uvanlig format, og siden vi ikke hadde internett tilgjengelig kunne vi ikke laste ned en passende codec. Rolf hadde likevel et rikt utvalg av mediespillere installert, som alle hadde en del ulike codecer innebygd. Etter litt eksperimentering fant vi ut at, selv om vi nok hadde avspillere som skapte både lyd og bilde, hadde vi ingen som gav oss begge deler.
Tanken lå nok ikke fjern - å starte to spillere samtidig for å få begge deler. Spilleren som gav lyden ville jo fremdeles levere lyd selv om spilleren som gav oss bildet lå i forgrunnen. Det å få til en god lipsync var likevel ikke lett og krevde flere forsøk, men etter noen få ganger klarte Rolf å få til en perfekt synkronisering og vi gledet oss over norsk animasjonsfilm den kvelden.
Senere - bare for moro skyld - forsøkte jeg derimot å gjøre det samme - starte to spillere samtidig, eller samtidig ble det jo ikke - jeg måtte først starte en, deretter sette den på pause, så starte nummer to, skifte tilbake til den første spilleren og trykke på startknappen akkurat når spiller to var på samme sted. Det som har forundret meg er at det da i ettertid har vist seg mye vanskeligere å få til en god synkronisering av de to fremvisningene. Svært vanskelig. Var det bare flaks den gangen? Dette har jeg grublet mye på i ettertid.
tirsdag, desember 01, 2009
Tiden flyr
-Svarte ta, sa han - over et år uten skjønnlitteratur og fri fiksjon? Det kan ikke gå bra.
Han innså han hadde skuffet sin trofaste horde av lesere, og kastet seg over tastaturet. -Nå, tenkte han, - nå skal det skje. Side på side med lekker prosa vil ramle ut av dette overflødighetshornet av et tastatur. Nyere norske forfattere som Knausgård og Harstad, skulle se ut som forfattere av tynne lefser - nærmest Donald-blader i sammenligning med de volumene han skulle spy ut av seg. Og da snakker vi ikke om de nyere Donald-bladene på over 60 sider, men på de gode gamle fra 80-tallet som aldri oversteg 32 sider.
"Min Kamp" i 4 bind - bah - pinglete tenkte han, men dessverre strakk ikke tiden til for han store ambisjoner.
Han innså han hadde skuffet sin trofaste horde av lesere, og kastet seg over tastaturet. -Nå, tenkte han, - nå skal det skje. Side på side med lekker prosa vil ramle ut av dette overflødighetshornet av et tastatur. Nyere norske forfattere som Knausgård og Harstad, skulle se ut som forfattere av tynne lefser - nærmest Donald-blader i sammenligning med de volumene han skulle spy ut av seg. Og da snakker vi ikke om de nyere Donald-bladene på over 60 sider, men på de gode gamle fra 80-tallet som aldri oversteg 32 sider.
"Min Kamp" i 4 bind - bah - pinglete tenkte han, men dessverre strakk ikke tiden til for han store ambisjoner.
tirsdag, november 11, 2008
Om diktskriving
Å skrive
dikt er å
putte linje
skift på rare plasser.
Jo merkeligere bruken
av
l
i
n
jesk
i
f
t er
jo bedre er
diktet.
Dette diktet var slik sett ganske bra,
men det taper seg litt mot slutten,
som du ser.
dikt er å
putte linje
skift på rare plasser.
Jo merkeligere bruken
av
l
i
n
jesk
i
f
t er
jo bedre er
diktet.
Dette diktet var slik sett ganske bra,
men det taper seg litt mot slutten,
som du ser.
mandag, juli 07, 2008
Nattasanger for folk i farta
Du er en moderne kvinne og er travelt opptatt med karriere, 4-5 hobbyer og skal i tillegg holde styr på familien. Da må det effektiviseres. Kvalitetstid er selvsagt ordet vi leter etter. Kvalitetstid med barna. Da kan og må vi kutte ned. Også på nattasynginga. Derfor slår vi sammen og skjærer ned. Her er første låt:
Byssan troll
Når trollmor har lagt sine elleve små troll
så står det tre vandringsmenn på vegen
den ene sier "boff"
den andre sier "boff"
den tredje sier "oaiaiaiaiaiaiai-boff"
Byssan troll
Når trollmor har lagt sine elleve små troll
så står det tre vandringsmenn på vegen
den ene sier "boff"
den andre sier "boff"
den tredje sier "oaiaiaiaiaiaiai-boff"
En nøtt (kortprosatekst)
I store deler av sitt voksne liv slet Pit-Pot-Nøtt med ettervirkninger av den mobbingen han hadde blitt utsatt for i barndommen.
Noen ganger forbannet han moren sin, men han skjønet det var korttenkthet, og ikke ondskap fra hennes side.
Selv om han altså ikke tvilte på hennes kjærlighet, forbannet han stadig den dagen hun sendte ham hjemmefra i de fordømte pølseskinnsbuksene.
Noen ganger forbannet han moren sin, men han skjønet det var korttenkthet, og ikke ondskap fra hennes side.
Selv om han altså ikke tvilte på hennes kjærlighet, forbannet han stadig den dagen hun sendte ham hjemmefra i de fordømte pølseskinnsbuksene.
tirsdag, juni 10, 2008
Jean Marie ettellerannet 2 - i all hast
Hvor var vi. Var det ikke noe med denne ex-en. Nuvel.
Etter at hun hadde flyttet fra ham, beholdt de en god og nær kontakt. De hadde en slags felles omsorg og felles sorg rundt det forholdet de begge hadde mistet - det som hadde brutt sammen. Derfor tilbragte de også litt tid sammen i blant. Mest i skjul. Ikke det at de bevisst skjulte det, men mer at de bevisst ikke viste det fram, da de begge vel mente det ville se litt rart ut om de ble observert av noen felles bekjente. Det gikk som det måtte gå, selvsagt. De havnet i sengen. Flere ganger. I en periode lurte han på om dette betydde at forholdet var på vei til å repareres, men disse tankene ble ødelagt av flere ting. Først og fremst hans egen lettelse over å være fri fra et forhold som etter hvert ble veldig trykkende, men også hennes signaler om at ting fremdeles ikke fungerte helt som det skulle - selv om hun forsøkte. Han skjøv tanken lenger bak. Det skulle fremdeles gå et par år før han virkelig ble klar over, og bevisst på, at forholdet var over, og da skulle det komme en ny liten krise, men på dette tidspunktet var han mest følelsesmessig litt tom, og forsøkte å gjenoppbygge et bilde av seg selv som en tiger på jakt (eller noe sånt, jeg kunne jo brukt en annen og mer fantasifull metafor, men det bør jo helst ikke bli for groteskt og/eller søkt heller). Disse møtene med hans tidligere samboer tok etterhvert altså slutt - eller egentlig ikke - de bare døde hen.
4.
Jean Marie hadde flere gode venner fra studietiden som, selv om de ikke selv var enslige, tok ansvar for å dra ham med ut på byen. Sjekking hadde han drevet med før, og han oppdaget nå at selvtilliten faktisk var et par-tre hakk høyere enn den tidligere hadde vært, og at seksualmoralen hos single ungdommer også hadde endret seg litt de siste fire årene - til fordel for hans formål.
Det ble selvsagt ikke napp hver eneste gang - langt derifra - men innimellom.
Den lille gruppen av unge menn beveget seg ut i sommernatten, og havnet etter en liten pubrunde på et av de større utestedene i byen, hvor de satte seg ved et bord. Mens de satt der og drakk øl og kikket på folkelivet, ble oppmerksomheten vekket av en liten gruppe ungdommer - flest jenter - som satt ved et bord skrått på tvers over rommet - og som til tider var høylytte. Uten at JM kunne huske hvordan eller hvorfor (det siste var muligens åpenbart), gikk de og satte seg på noen ledige krakker ved bordet, på motsatt side for jentene.
Det var særlig en jente som vekte JMs oppmerksomhet. Hun hadde normal langde, mørkt, halvlangt hår, en søt oppstoppernese, hun så veltrent ut og hadde et selvsikkert glimt i øynene. Hun tøyset høylytt med vennene sine, og var åpenbart i gang med en håndbakturnering hun forventet å vinne. JM satte kontant albuen i bordet, og jenta var ikke sen om å ta utfordringen. JM skjønte at hun var sterkere enn hun så ut for, og sikkert var i stand til å slå enkelte gutter på sin egen alder, men han visste også at han selv var sterkere enn han så ut til, og i tillegg til dette altså så betraktelig sterkere ut. Det gikk som det måtte gå. JM vant lett - ikke kjempelet - men han hadde selvkontroll nok til at han klarte å la det se ut som om det var enda en del enklere enn det var. Jenta reagerte kontant på tapet med å ta tak i hånden hans, dra den mot seg og sette tennene kontant i underarmen hans. Han kjente det var hardt, men ikke dramatisk hardt, og han var også delvis bedøvet av alkohol, så han neglisjerte den svake smerten relativt enkelt.
Deretter gikk jenta ut for å ta seg en sigarett (røykelov også her ja), og dro JM med seg ut. Utenfor utestedet var lydnivået slik at det var mulig å snakke. De fikk endelig presentert hverandre - hun het Heidi (Saar tenkte han for seg selv, og fikk det senere bekreftet). Samtalen gled greit. JM brukte alltid å sjekke ut det politiske ståstedet til eventuelle sjekkeobjekter ved første anledning - gjerne litt subtilt, og han fant han var på trygg grunn har. Hun reagerte på sin side også positivt på hans engasjement. Hun var svært direkte - et eksemplar av "no bullshit"-typen. Etter en stund så han på de blikkene hun sendte ham at det var fritt fram. Han bøyde seg lett mot henne, og fikk det bekreftet ved at hun bøyde seg tilbake. De kysset noen sekunder.
De pratet litt mer. Kysset litt mer, hvorpå han tok hennes rett-på-sak-attityde på ordet, og spurte "skal vi dra hjem til meg eller"? Hun tenkte seg om et sekund, før hun samtykket, og de tok en taxi.
Etter at hun hadde flyttet fra ham, beholdt de en god og nær kontakt. De hadde en slags felles omsorg og felles sorg rundt det forholdet de begge hadde mistet - det som hadde brutt sammen. Derfor tilbragte de også litt tid sammen i blant. Mest i skjul. Ikke det at de bevisst skjulte det, men mer at de bevisst ikke viste det fram, da de begge vel mente det ville se litt rart ut om de ble observert av noen felles bekjente. Det gikk som det måtte gå, selvsagt. De havnet i sengen. Flere ganger. I en periode lurte han på om dette betydde at forholdet var på vei til å repareres, men disse tankene ble ødelagt av flere ting. Først og fremst hans egen lettelse over å være fri fra et forhold som etter hvert ble veldig trykkende, men også hennes signaler om at ting fremdeles ikke fungerte helt som det skulle - selv om hun forsøkte. Han skjøv tanken lenger bak. Det skulle fremdeles gå et par år før han virkelig ble klar over, og bevisst på, at forholdet var over, og da skulle det komme en ny liten krise, men på dette tidspunktet var han mest følelsesmessig litt tom, og forsøkte å gjenoppbygge et bilde av seg selv som en tiger på jakt (eller noe sånt, jeg kunne jo brukt en annen og mer fantasifull metafor, men det bør jo helst ikke bli for groteskt og/eller søkt heller). Disse møtene med hans tidligere samboer tok etterhvert altså slutt - eller egentlig ikke - de bare døde hen.
4.
Jean Marie hadde flere gode venner fra studietiden som, selv om de ikke selv var enslige, tok ansvar for å dra ham med ut på byen. Sjekking hadde han drevet med før, og han oppdaget nå at selvtilliten faktisk var et par-tre hakk høyere enn den tidligere hadde vært, og at seksualmoralen hos single ungdommer også hadde endret seg litt de siste fire årene - til fordel for hans formål.
Det ble selvsagt ikke napp hver eneste gang - langt derifra - men innimellom.
Den lille gruppen av unge menn beveget seg ut i sommernatten, og havnet etter en liten pubrunde på et av de større utestedene i byen, hvor de satte seg ved et bord. Mens de satt der og drakk øl og kikket på folkelivet, ble oppmerksomheten vekket av en liten gruppe ungdommer - flest jenter - som satt ved et bord skrått på tvers over rommet - og som til tider var høylytte. Uten at JM kunne huske hvordan eller hvorfor (det siste var muligens åpenbart), gikk de og satte seg på noen ledige krakker ved bordet, på motsatt side for jentene.
Det var særlig en jente som vekte JMs oppmerksomhet. Hun hadde normal langde, mørkt, halvlangt hår, en søt oppstoppernese, hun så veltrent ut og hadde et selvsikkert glimt i øynene. Hun tøyset høylytt med vennene sine, og var åpenbart i gang med en håndbakturnering hun forventet å vinne. JM satte kontant albuen i bordet, og jenta var ikke sen om å ta utfordringen. JM skjønte at hun var sterkere enn hun så ut for, og sikkert var i stand til å slå enkelte gutter på sin egen alder, men han visste også at han selv var sterkere enn han så ut til, og i tillegg til dette altså så betraktelig sterkere ut. Det gikk som det måtte gå. JM vant lett - ikke kjempelet - men han hadde selvkontroll nok til at han klarte å la det se ut som om det var enda en del enklere enn det var. Jenta reagerte kontant på tapet med å ta tak i hånden hans, dra den mot seg og sette tennene kontant i underarmen hans. Han kjente det var hardt, men ikke dramatisk hardt, og han var også delvis bedøvet av alkohol, så han neglisjerte den svake smerten relativt enkelt.
Deretter gikk jenta ut for å ta seg en sigarett (røykelov også her ja), og dro JM med seg ut. Utenfor utestedet var lydnivået slik at det var mulig å snakke. De fikk endelig presentert hverandre - hun het Heidi (Saar tenkte han for seg selv, og fikk det senere bekreftet). Samtalen gled greit. JM brukte alltid å sjekke ut det politiske ståstedet til eventuelle sjekkeobjekter ved første anledning - gjerne litt subtilt, og han fant han var på trygg grunn har. Hun reagerte på sin side også positivt på hans engasjement. Hun var svært direkte - et eksemplar av "no bullshit"-typen. Etter en stund så han på de blikkene hun sendte ham at det var fritt fram. Han bøyde seg lett mot henne, og fikk det bekreftet ved at hun bøyde seg tilbake. De kysset noen sekunder.
De pratet litt mer. Kysset litt mer, hvorpå han tok hennes rett-på-sak-attityde på ordet, og spurte "skal vi dra hjem til meg eller"? Hun tenkte seg om et sekund, før hun samtykket, og de tok en taxi.
fredag, mars 21, 2008
I slike netter
I slike netter
når gradestokken kryper ned mot minus tjue
når alt stivner
og blir helt stille
I slike netter
når jeg er alene
og ingenting distraherer meg
I slike netter
blir jeg nostalgisk
Nåtida har stilnet
framtida er borte
bare fortida eksisterer
og den er forbi
I slike netter gråter jeg
ovar alt jeg hadde
som nå er borte
I slike netter har jeg ingenting
annet enn meg selv
og sorgen
Men jeg bekymrer meg ikke
før jeg begynner å like den
når gradestokken kryper ned mot minus tjue
når alt stivner
og blir helt stille
I slike netter
når jeg er alene
og ingenting distraherer meg
I slike netter
blir jeg nostalgisk
Nåtida har stilnet
framtida er borte
bare fortida eksisterer
og den er forbi
I slike netter gråter jeg
ovar alt jeg hadde
som nå er borte
I slike netter har jeg ingenting
annet enn meg selv
og sorgen
Men jeg bekymrer meg ikke
før jeg begynner å like den
lørdag, februar 09, 2008
Tegneserier
I dag kjøpte jeg tegneserier.
Jeg får alltid litt dårlig samvittighet når jeg kjøper tegneserier - på mange måter er det et symbol på mye av det som er galt med samfunnet vårt, det at stadig fler har begynt å kjøpe tegneserier i stedet for å tegne dem sjøl.
Jeg får som sagt litt dårlig samvittighet når jeg kjøper ferdigtegnede serier i stedet for blanke ark, blyant og tusj, som jeg ofte gjorde før i tiden da jeg ikke hadde så god råd. Når det er sagt må jeg påpeke at det har sine bakdeler å tegne seriene sjøl også. En ting er at det tar relativt lang tid. En annen ting er at det ikke blir like spennende å lese seriene, siden det kan være vanskelig å fortrenge manus i tiden som går mellom tegning og lesing.
Så som en oppsummering - jeg kommer nok til å fortsette å i stor grad kjøpe tegneseriene mine, men jeg kommer også til å fortsette å ha dårlig samvittighet - slik sett blir ikke den kosmiske balansen for mye forrykket.
Jeg får alltid litt dårlig samvittighet når jeg kjøper tegneserier - på mange måter er det et symbol på mye av det som er galt med samfunnet vårt, det at stadig fler har begynt å kjøpe tegneserier i stedet for å tegne dem sjøl.
Jeg får som sagt litt dårlig samvittighet når jeg kjøper ferdigtegnede serier i stedet for blanke ark, blyant og tusj, som jeg ofte gjorde før i tiden da jeg ikke hadde så god råd. Når det er sagt må jeg påpeke at det har sine bakdeler å tegne seriene sjøl også. En ting er at det tar relativt lang tid. En annen ting er at det ikke blir like spennende å lese seriene, siden det kan være vanskelig å fortrenge manus i tiden som går mellom tegning og lesing.
Så som en oppsummering - jeg kommer nok til å fortsette å i stor grad kjøpe tegneseriene mine, men jeg kommer også til å fortsette å ha dårlig samvittighet - slik sett blir ikke den kosmiske balansen for mye forrykket.
tirsdag, oktober 02, 2007
fredag, august 10, 2007
Ronnys not so FAQ nr 1
Skarruverra, virruværra narver?
Nei, takk. Etter at Fritt Ord solgte seg ut, har jo hele konseptet bare blitt ei vulgær pølsebu.
Nei, takk. Etter at Fritt Ord solgte seg ut, har jo hele konseptet bare blitt ei vulgær pølsebu.
Ronnys FAQ nr 2
Hva er det?
- Det er et personlig pronomen som ofte brukes som subjekt eller objekt i setninger.
- Det er et personlig pronomen som ofte brukes som subjekt eller objekt i setninger.
fredag, juni 15, 2007
Ukjente fakta fra verdenshistoria
Det norrønne bidraget til matematikken har alt for ofte blitt neglisjert. Faktisk ble selve multiplikasjonen oppfunnet av en gammel norrønn matematiker. -Den såkalte Gange-Rolf!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
